Visste du at det kom et offisielt Monty Python-spill på nittitallet? Jeg har testet demoen.
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. I denne runden fokuserer jeg på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
September 1990
September 1990-nummeret av CU Amiga har en sexy damerobot malt av den japanske kunstneren Hajime Sorayama på coveret, visstnok fordi bladet både har en featuresak om «roboter for arbeid, krig og soverommet» og en eksklusiv sniktitt på Robocop 2.
Spillene som anmeldes denne måneden holder et svært høyt nivå. Microprose-flysimulatoren F-19 Stealth Fighter stikker av med hele 94%, mens romstrategispillet Supremacy følger hakk i hæl med 93%. Nedtellingen fortsetter med det turbaserte strategispillet Universal Military Simulator II, som fikk 92%, mens vi har hele to spill på 91% – det unike 3D-rollespillet Corporation og den like unike hjernetrimmeren Fool’s Errand. Vi avslutter på 90%, med Delphines spioneventyr Operation Stealth.
Sierra-eventyrene The Colonel’s Bequest og Conquests of Camelot gjør det ikke like godt, med henholdsvis 84% og 82%.
Over til disketten. Den starter med en animert tittelskjerm, akkompagnert av musikk der en stemme hviskebrøler «Commodore User» både titt og ofte. Ganske fælt, skal jeg være helt ærlig – du kan høre låten i starten av denne YouTube-videoen. Etterpå bærer det heldigvis rett til menyen, der vi får to spill og et par andre småting å velge mellom. Det første spillet er …
Monty Python’s Flying Circus
Ah, Core Design. Selskapet som ga oss Lara Croft, Rick Dangerous, Chuck Rock og, kanskje viktigst av alt, dataspillet basert på Monty Python’s Flying Circus. Her har vi en spillbar demo av sistnevnte, selv om «spillbar» i dette tilfellet er et veldig gavmildt begrep. Moroa varer nemlig i cirka ett minutt, før det hele er over og man blir bedt om å kjøpe fullversjonen. Og hvor moro moroa egentlig er, kan vel også diskuteres.
Demoen starter med at en Gumby-figur får topplokket skrudd av, og mister noe(?) ut derfra. Tydeligvis er poenget å få fatt i det igjen. I neste sekvens må vi labbe bortover bakken, mens vi unngår å bli truffet av fallende 16-tonns-vekter. Et tre sniker seg etter oss, og på ett tidspunkt blir vi avbrutt av en skjerm som forteller oss hvordan vi skal kjenne igjen en eik. Etter å ha kommet oss helskinnet forbi de fallende vektene, havner vi i en slags fabrikk der kroppen til spillfiguren blir erstattet med en fiskekropp, og så følger en skrollende undervannssekvens der vi blant annet må unngå fallende papegøyer (av typen Norwegian Blue, om jeg ikke tar helt feil).
Det er noen bokser med SPAM rundt forbi, men jeg klarer ikke å få fatt i disse. Kanskje de bare er der for å forvirre.
Når denne sekvensen er unnagjort, får vi nok en informasjonsskjerm om trær, før demoen altså slutter. Her er det jeg akkurat har beskrevet, bare i videoform (og ikke bare én, men to ganger):
Så, altså, joda. Monty Python-følelsen er tilstede, men jeg kan ikke akkurat si at det var så mye å le av her. En tilfeldig serie med referanser til TV-serien, og det var det. Jeg husker at jeg spilte en piratkopiert versjon av fullversjonen på nittitallet en gang, men jeg tror ikke jeg likte den så veldig godt. Dette var riktignok før jeg fikk sansen for Monty Python, så det er godt mulig jeg hadde satt mer pris på spillet i dag. Om ikke annet, er det kanskje en fremtidig artikkel å hente her.
Torvak the Warrior
Ah, Core Design. Selskapet som ga oss Lara Croft, Rick Dangerous, Chuck Rock, dataspillet basert på Monty Python’s Flying Circus og Torvak the Warrior. Jepp, to Core Design-demoer på samme diskett! Før studioet ble redusert til en Tomb Raider-fabrikk på tampen av nittitallet, lagde de en hel bråte varierte spill i ulike sjangere, og det har vi altså et godt eksempel på her.
Torvak the Warrior var nok ikke et av deres stolteste øyeblikk, men det virker for så vidt greit nok. Vi styrer Conans ukjente fetter, Torvak, på vei gjennom sideskrollende nivåer fulle av hissige veps, larver og orker som må hakkes ned for fote som de verdiløse spillfiendene de er. I starten er han rimelig svak, men ved å plukke opp bonuser og diverse andre greier, inkludert et sverd, blir han sterkere og bedre rustet til å ta knekken på fiendene.
Konseptet er det ingenting i veien med, men jeg opplevde ikke spillet som spesielt engasjerende. Grafikken er kjedelig og repetitiv (om enn kompetent nok utført), og det relativt store nivået i demoen er egentlig ikke særlig interessant å utforske. Kamp er også tamme greier, og heller ikke spesielt utfordrende. Denne demoen er betydelig større enn Monty Python-demoen, men jeg kom likevel gjennom på første forsøk.
Det er mulig fullversjonen er bedre, men demoen får meg ikke akkurat til å løpe ut på eBay (eller Emuparadise, for den saks skyld) for å finne den. For all del – spillet virker ikke direkte dårlig, heller. Det er tydelig at Core Design anno 1990 har en del talent i huset. Men det var ikke på grunn av titler som Torvak the Warrior at de ble en kjent og kjær utvikler senere på nittitallet.
Her kan du se meg spille gjennom demoen. Jeg blir i grunnen litt imponert om du ikke skrur av lyden før det hele er over:
Torvak hater virkelig gravstøtter.
Fanta-Spheres
Dette er en artig liten demoscene-intro med en fancy skrolltekst-effekt og masse parallax-skrollende baller [jeg tror det tekniske begrepet er «bobs» – fantasired. anm.] som akkompagneres av ganske kul musikk. Den er laget av demogruppen Timecircle. Det er ikke så mye å si om den, egentlig, men du kan jo se den selv:
(jeg fant to utgaver av demoen på YouTube – den ene var lastet opp i omtrent den laveste oppløsningen YouTube støtter, og hadde merkelig nok helt annen musikk, mens den andre på mystisk vis manglet skrolltekst-effekten … så jeg måtte laste den opp selv!)
I tillegg til dette har disketten en samling hacks for ulike spill, og en kontaktskjerm for A Bit On The Side PD, som har kompilert den. Alt i alt tviler jeg sterkt på om jeg hadde vært særlig fornøyd med disken om jeg hadde kjøpt den med bladet på nittitallet. Dette er faktisk den andre litt kjipe disketten på rad, så vi får håpe den neste blir bedre.