Coverdisken – CU Amiga, juli 1990

Denne gangen tester jeg det glemte Bullfrog-spillet Flood og det beinharde actionspillet The Plague.

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg har startet på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Juli 1990

Juli 1990-nummeret av CU Amiga inneholder blant annet de første bildene av den CD-baserte multimedia-Amigaen CDTV (som endte opp som nok et ekspempel på at produkter forut for sin tid har en tendens til å floppe). Disketten inneholder kun to spilldemoer, nemlig for Flood og The Plague. Den er kompilert av en kar som kalles Adam ved Spool Ltd., og før du kommer til diskettmenyen må du gjennom en liten animasjon som sikkert var ganske imponerende i 1990. Den ble laget av et team som het Hardwire, og som visstnok var mest kjent for sitt samarbeid med musikerduoen Coldcut. Teamet skal ha brukt cirka én dag på å lage animasjonen:

Flood

Flood kommer fra den britiske superutvikleren Bullfrog, som på dette tidspunktet ikke var kjent for noen spesiell sjanger selv om de allerede hadde hatt rimelig massiv suksess med gudespillet Populous. Det er et mildt sagt merkelig plattformspill med noen veldig interessante elementer, som jeg skal komme tilbake til. Først må jeg få ut litt frustrasjon.

Søtt eller ekkelt? Jeg heller mot sistnevnte.
Søtt eller ekkelt? Jeg heller mot sistnevnte.

Jeg aner nemlig ikke hvor mange ganger jeg prøvde å starte denne demoen i ulike konfigurasjoner, bare for at spillet tilsynlatende skulle fryse på tittelskjermen hver gang. Til slutt innså jeg at spillet faktisk funket, men for å komme forbi tittelskjermen holdt det ikke å trykke skyteknappen én gang. Nei, jeg måtte hamre løs fem-seks ganger før spillet ville starte. Som du skjønner, er dette en oppdagelse man ikke kommer frem til uten å være bittelitt … irritert.

Okay, så selve spillet: Du spiller et amfibielignende vesen som heter Quiffy. Målet er å komme seg gjennom en serie huler fulle av fiender og andre farer, mens du plukker opp all søpla du finner der. Litt som blekkulf, altså, bare en god del voldeligere. Underveis kan du finne ulike våpen og andre hjelpemidler, slik som bomber.

Det er i hovedsak to ting som gjør Flood unikt. Det første ligger i navnet – hvert brett blir gradvis fylt opp av vann, og siden Quiffy er avhengig av luft, er dette litt uheldig. Teknologien som simulerer hvordan vannet dynamisk skal fylle opp brettet er faktisk ganske imponerende til å være fra et plattformspill i 1990, og bidro helt sikkert til å gjøre spillet kjent.

Ikke Mario, akkurat.
Ikke Mario, akkurat.

Den andre unike greia er spøkelset til Quiffys tante, Mathilda. Hun starter en stund etter deg, og vil så følge bevegelsene dine nøyaktig gjennom brettet. Siden hun flytter seg bittelitt raskere enn deg, representerer hun en slags bevegelig tidsfrist – på ett eller annet tidspunkt vil hun være så nærme, at det er så godt som umulig å ikke treffe henne. Hva Quiffy har gjort for å få tanta si så arg at hun bruker tilværelsen etter døden på å jage ham aner jeg ikke, men sånn er det i alle fall.

Flood er et spill jeg har hørt om mange ganger, men ikke kan huske å ha prøvd før nå. Jeg kan definitivt skjønne hvorfor det slo an. Det har et kult og originalt konsept, lekker (om enn overraskende ekkel) grafikk, og en distinkt stil. Demobrettet gjør ikke noen kjempegod jobb med å introdusere spillkonseptene, men det funker.

Det virker imidlertid som demoen er basert på uferdig kode, for bildeoppdateringsfrekvensen er tidvis frustrerende lav (noe CU Amiga også bemerker i anmeldelsen av spillet, uten å trekke for det ettersom utgiver Electronic Arts har lovet at det skulle fikses før lansering). I tillegg krasjet spillet ved flere anledninger.

Med fare for å gjenta meg selv: Jeg kan godt tenke meg å spille fullversjonen av Flood, selv om denne demoen ikke var helt ideell.

The Plague

Nok et nytt bekjentskap. The Plague starter med et bilde av en veldig skummel mann med et ikke like skummelt våpen, før det fortsetter med å banke meg ned i støvlene. Altså, jeg vet at gamle spill ofte er vanskeligere enn de nyere utgivelsene, men dette spillet? Hoo boy!

Jeg tror det skal forestille et våpen?
Jeg tror det skal forestille et våpen?

The Plague er et sideskrollende actionspill ikke helt ulikt Konami-klassikeren Green Beret, bare satt til en uhyggelig science/fiction-verden i stedet generiske militærbaser. Spillet ser faktisk skikkelig flott ut, med fargerike miljøer fulle av detaljerte og velanimerte fiender, og den Commodore 64-aktige bakgrunnsmusikken kunne jeg nok godt hatt på repeat i et par timer før jeg ble lei. Skrollingen er dessuten silkemyk uansett hvor mye som skjer på skjermen.

Det eneste som skaper trøbbel er altså vanskelighetsgraden. Takket være sjekkpunktene klarte jeg til slutt å komme meg gjennom demoen, men hvis denne representerer spillets første brett, så er jeg litt redd for hva som kommer senere. Spesielt siden det virker som memorisering av fiendemønstre er litt viktig, og det er noe jeg er skikkelig dårlig på.

Ellers er det egentlig ikke så voldsomt mye å si om dette spillet – det er veldig rett-frem, egentlig ganske moro, men såpass vanskelig at demoen egentlig skremmer meg bort i stedet for å friste meg inn.

Alt i alt var dette en ganske grei disk, som jeg garantert hadde fått noen timers underholdning ut av på nittitallet. Forhåpentligvis holder kvaliteten seg, neste disk inneholder blant annet demoen av et offisielt Monty Python-spill (glem det, jeg så feil, men neste disk får to andre demoer).

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.