Coverdisken – CU Amiga, juni 1990

Høydepunktet denne gangen er det unike actionspillet Rotox, men jeg får også lekt meg med fraktaler.

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg har startet på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Menyen.
Menyen.

Coverdisketten for juni 1990 (eller CU Collection 2, som den kalles) inkluderer to spill, samt to andre programmer, og har faktisk en ganske fancy startmeny med en liten fargeeffekt i bakgrunnen. Merkelig nok er det en nedtelling i menyen, og hvis ikke du er rask nok til å velge noe, startes det første programmet. Disketten skal forøvrig være kompilert av «Adam at Spool Ltd.»

Rotox

Da jeg startet dette prosjektet, var en av tingene jeg håpet på at det ville hjelpe meg å oppdage spennende og gode spill som frem til nå har gått meg hus forbi. For et par uker siden havnet overlevelsesspillet Eco: The Survival Games i den kategorien – en ambisiøs livssimulator i 3D, fra før det fantes noe som het «livssimulator». Denne uken har vi Rotox, et actionspill som virkelig er noe for seg selv.

Rotox setter oss i metallstøvlene til en stor kamprobot, som – i denne demoen, i alle fall – befinner seg på et slags nettverk av romstasjoner infisert av roboter, insekter og robotinsekter. Spillet bruker det jeg ville referert til som fugleperspektiv om vi ikke var i verdensrommet, men det har en vri: Nesa til roboten er alltid vendt mot toppen av skjermen, og når du snur deg fra side til side er det omgivelsene dine som roteres, ikke roboten.

Rotox tar seg bedre ut i bevegelse enn på bilder.
Rotox tar seg bedre ut i bevegelse enn på bilder.

Grafikken er laget av en kombinasjon av vektorgrafikk for miljøene og «sprites» for fiendene, og i 1990 må Rotox ha virket ganske radikalt ulikt det meste annet i sjangeren.

Rotox er faktisk også ganske artig å spille. Selv om vi ser spillfiguren ovenfra gjør det unike kontrollsystemet at det i praksis føles veldig som et førstepersons skytespill – og i likhet med tidlige spill i denne sjangeren hadde det blitt mye bedre om man hadde mulighet til å «strafe». Men det fungerer likevel. Det er gøy å utforske demoens ene nivå, som er både variert og stort (og ofte med bevegelige elementer), og fiendene byr ofte på en god utfordring.

I tillegg er lydbildet helt absurd, med noen skikkelig sære skytelyder og enda sprøere bakgrunnslyder – du må nesten bare høre det for å forstå:

Problemet, som du kan se av videoen, er den lave bildeoppdateringsfrekvensen. Her spiller jeg på en emulert Amiga 500+, som tydeligvis ikke har helt den prosessorkraften som er nødvendig for å få grafikken til å gå glatt. Jeg prøvde det også på et Amiga 1200-oppsett, og der gikk det mye glattere – men også mye raskere, og dermed ble det også litt for vanskelig.

Rotox har litt problemer med hastigheten.
Rotox har litt problemer med hastigheten.

CU Amiga skryter forøvrig spillet opp i skyene, og gir det karakteren 97% i samme blad. Jeg skal ikke insinuere at dette er fordi de har fått en eksklusiv demo for coverdisken sin, men det minner meg litt om debatten om karakterinflasjon i spillanmeldelser som gikk for noen år tilbake. Noen mente da at dette var et nytt fenomen, men karakteren 97% for Rotox er en god indikasjon på at inflasjonen skjedde før 1990.

Artig nok var samme blad langt mer tilbakeholdne med karakteren da de anmeldte billigversjonen et par år senere – da fikk det 54%. Det er selvsagt godt mulig at grafikkteknologien ikke var like imponerende da som i 1990.

Uansett karakter, jeg syntes altså Rotox var artig, og som du kanskje så av videoen over, klarte jeg også å fullføre demoen (noe som resulterte i at den krasjet, siden spillet ikke fant de nødvendige filene). Jeg kunne godt tenke meg å sjekke fullversjonen. Coveret til spillet kan forøvrig kanskje være med å forklare hvorfor spillet tilsynelatende aldri ble noen kjempesuksess – jeg mener, det er jo et ganske slående bilde, men … kanskje ikke noe jeg ville hatt med meg hjem.

Hmm. Bilde: Mobygames.
Hmm. Bilde: Mobygames.

Subbuteo

Subbuteo har grei 3D-grafikk, men noe mer aner jeg ikke.
Subbuteo har grei 3D-grafikk, men noe mer aner jeg ikke.

Da jeg først startet Subbuteo-demoen kunne jeg ikke skjønne hvordan jeg skulle komme i gang med spillet. I bladet virket teksten om demoen mer som en salgsannonse mer som instruksjoner, og det viste seg etter hvert at den faktisk ikke er spillbar. I stedet får vi se en tredimensjonal fotballbane der kameraet svinger frem og tilbake. Dette varer i cirka fem minutter – riktignok avbrutt av noen reklamebilder her og der, men «demoen» sier ingenting om hvordan spillet fungerer. Helt ubrukelig.

Subbuteo er altså en Amiga-versjon av et slags fotballbrettspill, som jeg altså ikke har mer kjennskap til nå enn jeg hadde før jeg startet denne demoen. Morsomt nok har vi også denne gangen en anmeldelse som ville fått folk til å heve øyenbrynene i dag – spillet får vanvittige 95% i bladet, og anmelderen innrømmer gladelig at han testet en uferdig versjon på besøk hos utgiveren, samtidig som deler av anmeldelsen er basert på ting han fikk demonstrert og ikke testet selv. CU Amiga skal prise seg lykkelige for at det ikke fantes sosiale medier i 1990.

Fractal Fantasia

Dette tar tid!
Dette tar tid!

Ah, fraktaler. Husker du første gangen du så fraktalgrafikk på datamaskinen? Jeg syntes i alle fall det var enormt fascinerende, og at fraktaler var noe av det vakreste jeg hadde sett. Joda, jeg var en rar ungdom.

Fractal Fantasia er et tidlig fraktalprogram, som tegner opp fargerike fraktaler med navn som ORGASMATRON, COSMIC CENTIPEDE, HEAVENLY SWIRL og LOVABLE SUPER DRAGON. Det er et AmigaDOS-program som styres ved at man skriver inn programnavnet fulgt av navnet på fraktaltegningen man vil ha, og ja, det må skrives i CAPS. Så venter man, mens programmet tegner opp fraktalen linje for linje.

Det tar tid. Det tar veldig, veldig lang tid. Vi snakker etter alt å dømme om timer for å få tegnet opp et bilde som dekker hele skjermen på en Amiga 500 – programmet anbefaler deg å «la datamaskinen stå på over natten». Heldigvis kan jeg jukse, så jeg starter en emulert Amiga 4000 i stedet, og selv om jeg heller ikke nå vil beskrive prosessen som rask, går det såpass kjapt at jeg får tegnet opp noen fraktaler som du kan se under. Det hjelper jo at jeg kan skrive samtidig som Amiga-emulatoren kjører i bakgrunnen – multitasking FTW!

Når fraktalen er ferdig opptegnet animeres den via fargesykling, men det går alt for raskt på Amiga 4000, og blir egentlig bare migrenefremkallende blinking.

Super Hacks

Dette er rett og slett bare en samling «hacks» for ulike spill – man skulle kjøre dem før man startet opp de aktuelle spillene, og så fikk man evig liv, og så videre. Egentlig ganske fascinerende at slikt ble distribuert på coverdisken til et blad, med tanke på hva slags holdninger dagens spillutgivere har til hacking av spillene deres.


Selv om Subbuteo-demoen var en skuffelse, var dette en bedre coverdisk enn den forrige. Fraktaler er jo alltid gøy, og Rotox var moro å spille – jeg har sikkert brukt opp mot en times tid på den demoen. Neste disk har to spilldemoer, og jeg gleder meg til å teste dem.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.