Coverdisken – CU Amiga, mai 1990

Amiga-eiere fikk mulighet til å ta ut frustrasjonen over dårlige Atari ST-porteringer i et av ukens coverdiskspill.

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg har startet på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Mai 1990 – CU Collection 1

Vi har nå kommet til mainummeret for 1990. Det har skjedd noen endringer siden forrige coverdisk – bladet har endelig droppet Commodore 64, og har dermed fått navnet det kom til å ha herfra og inn, nemlig CU Amiga. CU står antakeligvis fortsatt for Commodore User, men det nevnes ikke på forsiden.

Amiga-bladene var fulle av reklamer for ulike PD-biblioteker.
Amiga-bladene var fulle av reklamer for ulike PD-biblioteker.

Fra og med dette nummeret av CU Amiga har bladet månedlig coverdiskett, som faktisk følger med og ikke må bestilles utenom. Men der de to forrige diskettene hadde fullversjoner av kommersielle spill, virker det som dette nå er slutt.

De britiske utgiverne av spillblader for PC og Amiga inngikk en gentlemansavtale om å ikke ha fullversjoner av kommersielle spill på diskettene. Jeg kjenner ikke til detaljene, men det handlet visstnok om å hindre en slags devaluering av spillene på de «store» plattformene – man kan se for seg en konkurransesituasjon der bladene (som tross alt bare kostet en brøkdel av det nye spill kostet) prøvde å overgå hverandre i å tilby kjente spill på coverdiskene, og at dette ville hatt en uheldig påvirkning på markedet.

Grunnen til at jeg har hørt om avtalen er at enkelte blader (*host* Amiga Power *host*) brøt den sent i plattformens liv, noe konkurrentene naturlig nok ikke var så begeistret for.

Uansett, denne disketten har fått navnet CU Collection 1, og har to spill. Begge er gratisspill. Amiga-plattformen hadde massevis av hobbyutviklere som lagde gratis spill og programmer, ofte bare for moro skyld. Disse ble gjerne distribuert gjennom PD-biblioteker (der PD står for «public domain»), som hadde store samlinger med gratisspill folk kunne bestille på disketter for en billig penge. Ifølge startmenyen på disketten er det «Dave fra 17 Bit» som har satt sammen denne disketten.

Grav Attack

Tittelskjermen.
Hovedmenyen. Spillet er et enmannsprosjekt.

Dette spillet starter med det som, skal jeg være helt ærlig, er en ganske «bråkete» hovedmeny. Jeg starter med hjelpeknappen, der instruksjonene forteller meg at spillet ble laget av Scott Peterson fra Boulder i Colorado, som lagde det «i stedet for å få seg en sommerjobb». Han foreslår at de som liker spillet kan sende ham ti dollar. Hvis man i tillegg inkluderer en selvadressert konvolutt, vil man få en liste over alle spillets hemmeligheter. Jeg tror ikke jeg tør å sjekke om tilbudet fortsatt står ved lag, men det hadde jo vært artig å vite om han tjente nok på spillet til å rettferdiggjøre valget om å droppe sommerjobb til fordel for spillutvikling.

Ellers forteller hjelpeskjermen at målet er å samle alle nøklene på hvert nivå, samtidig som man unngår å bli skutt av kanonstillinger plassert strategisk rundt forbi i miljøene. I tillegg har man begrenset drivstoff. De tidligere nevnte hemmelighetene er visstnok skjulte mål man kan prøve å oppnå for bonuser, slik som å finne ut hvilken av nøklene man bør plukke opp først. Ok, da er det vel bare å prøve!

Grafikken er fargerik, i alle fall.
Grafikken er fargerik, i alle fall.

Konseptet i spillet kjennes umiddelbart kjent. Det er åpenbart inspirert av klassikere som Thrust og Gravity Force, og om disse navnene ikke sier deg noe, kan du tenke deg at kontrollene fungerer som i Asteroids, men med ekstra tyngdekraft. Så poenget er å fly romskipet rundt i skrollende miljøer, mens du unngår å krasje i terrenget eller bli truffet av fiendens kuler.

Artig nok endres tyngdekraften fra brett til brett, så noen ganger er det skikkelig vrient å holde romskipet i «lufta», og andre ganger trenger du nesten ikke å tenke på det.

Spillet føles kompetent nok satt sammen, og noen av brettene ser faktisk nokså bra ut. Nøklene spretter på en uforutsigbar og ærlig talt ganske buggete måte, men det er ikke noe kjempeproblem. Samtidig kan jeg ikke akkurat si at jeg syntes det er så voldsomt gøy å spille Grav Attack, kanskje fordi jeg i løpet av årene har spilt en god del spill i samme gate, som strengt tatt er mye bedre. Om jeg hadde fått tilgang på dette spillet tidlig i Amiga-dagene mine, så hadde jeg sikkert brukt noen timer på det, men akkurat nå… vel, jeg tror jeg hopper til neste spill. Her er en video av noen som kommer ganske langt:

Merknad: Jeg får ikke favorittemulatoren, FS-UAE, til å kjøre Grav Attack skikkelig. Statusdelen i bunnen av skjermen kommer nemlig ikke opp (uansett hvilken skjermkonfigurering jeg prøver meg på). Jeg mistenker at spillet faktisk bruker flere separate «skjermer» som det legger oppå hverandre, og at emulatoren av en eller annen grunn ikke liker dette. Det fungerer heldigvis på Amiga Forever.

ST Bash

Ho, ho!
Ho, ho! Her er det nok noen PC-eiere som kjenner seg igjen.

Jeg er litt usikker på om dette spillet heter ST Bash eller Lame ST Ports. Uansett hva som er tilfellet, er dette spillet åpenbart laget av noen som ikke hadde særlig mye til overs for Atari ST. Akkompagnert av basslinjen fra Another One Bites the Dust, kan vi nemlig lese dette:

«Lei av spill som ikke bruker Amiga-plattformens overlegne lyd- og grafikkegenskaper? Får du noen ganger følelsen av at Amiga-en din har blitt forvandlet til en stor Atari ST-emulator? Nå har du sjansen til å slå tilbake. Spreng så mange ST-er og romvesener som mulig. Spreng deg fra den 520-brettet til Mega-brettet og videre… Lykke til!»

Hm…

Det er bare Space Invaders, med fancy grafikk.
Det er bare Space Invaders, med fancy grafikk.

Bak introen finner vi en okay klone av Space Invaders, der den invaderende romarmadaen har blitt byttet ut med ulike små, animerte bilder (hvorav flere er inspirert av Atari ST) mens skjoldene har fått Amiga-logo. På normal vanskelighetsgrad er det fryktelig vrient, blant annet fordi kollisjonsdeteksjonen ikke alltid er like solid og kulene av og til flyr rett gjennom de invaderende styrkene. På den letteste vanskelighetsgraden funker det litt bedre, og jeg klarer faktisk å runde første nivå (og dermed se at nivå to har andre fiender).

Jeg tviler vel strengt tatt på at ST Bash spilte noen rolle i den klassiske striden mellom Atari og Amiga. Og egentlig er det ikke spesielt gøy, heller. Men Space Invaders er strengt tatt et spill jeg respekterer mer enn jeg faktisk liker, så en Space Invaders-klone bør by på noe temmelig spesielt for at jeg skal fatte interesse for dem.

Spillet er forøvrig skapt av en kar ved navn J. Hertel, og dette er versjon 3.0. Her kan du se en video av noen som spiller det (denne versjonen har riktignok en ekstra introanimasjon som ikke versjonen på coverdisken har):

Dette var en litt kjedelig coverdisk, og jeg håper den neste blir bedre. Da får jeg blant annet teste et spill som heter Rotox.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.