Denne gangen skal legendariske spill som Civilization og Populous II møtes til dyst.
I denne serien med artikler vil Retrogamingpappa forsøke å kåre tidenes beste Amiga-spill, med deres hjelp. Vi kjører fotballcup-prinsippet, der to og to spill møtes til dyst. Eller, okay, dette har sklidd litt ut, og det er nå fullt kaos på banene. Men kun ett lag/spill går videre, og det er deres stemmer som avgjør hvilket. Slik fortsetter det helt til vi sitter igjen med én vinner til slutt. Les mer om konseptet her.
Reglene er enkle: 64 runder, cupoppsett der hver “kamp” består av to spill (det kan nok bli flere i enkelte runder) som går i duell. Vinner blir kåret ved hjelp av en avstemning. Når alle lag har spilt første runde, blir det trekning på neste runde. Husk å stemme med hjertet og ikke med hodet, da en del av disse spillene trives best i hodet.
Denne enheten er klar for en postlegging
Påstander som blir kastet ut er sjeldent eller aldri faktasjekket. Men det er jo også slik i dagens mediebilde, så sånn sett følger jo Retrogamingpappa med i tiden.
Nok en gang en presisering: Dette er ikke et forsøk på en grundig anmeldelse av alle spill, mer en kjærlig realitetsorientering.
Du kan vinne en TheA500 Mini!
For å få sjansen til å vinne mini-Amigaen må du fylle ut dette skjemaet, og fortelle hvilket spill du syntes bør vinne hele cupen. Dersom forslaget ditt vinner, blir du med i trekningen.
Konseptet er det samme som i originalen, men her får man langt flere muligheter, og innpakningen er langt glattere og mer spillervennlig takket være en mye bedre spillmotor og et hyggeligere grensesnitt.
Populous II finner sted i en verden inspirert av oldtidens Hellas, der gudene er i tottene på hverandre. Som i det første spillet er poenget å danke ut alle de andre gudene, ved å mer eller mindre utrydde følgerne deres. Spillet bruker et isometrisk perspektiv og foregår i sanntid, men du har ingen direkte kontroll over «enhetene» på din side. I stedet må du legge til rette for at de skal yngle som fluer, først og fremst ved å gjøre landskapet mer egnet for store bosetninger (ved å flate det ut).
Du kan også gjøre mer avanserte ting som å bygge veier og murer, eller plante trær for å øke trivselen. Hvilke egenskaper du til enhver tid har, er avhengig av nivået du spiller på.
Dere har forarget meg.
Hvert brett avsluttes med en kul reprise der du får se hvordan landet utviklet seg.
Jo flatere, jo bedre.
Sid Meier’s Civilization
Civilization
Dette er jo en av favorittene i denne kåringen. Dette er et spill som skapte mye begeistring da det kom ut. Dette er virkelig et bra spill. Bare introen er verd å se om igjen nå, eller så kan du lese litt om det Joachim har skrevet om den her: Klassisk introsekvens: Sid Meier’s Civilization – Spillhistorie.no
I utgangspunktet har ikke Retrogamingpappa mye tid til å spille, så da han skulle bryne seg på Civilization igjen etter 30 år, var det kanskje som når en tørrlagt alkoholiker bare skal prøve å festdrikke litt. Det gikk jo som det måtte gå. Dette var virkelig avhengighetsskapende.
Da dette ble spilt for første gang skjønte jeg veldig lite, og husker jeg satt en sen kveld vi var på sommerbesøk hos bestemor. Da hadde jeg en by på en liten øy, og etter hvert en vei. Det var nok det som skjedde den kvelden. Det ble mange flere kvelder, og etterhvert skjønte man også hva spillet gikk ut på, og hvordan man til slutt klarte å gruse hele verden. Spiller man det i dag og sammenligner med senere versjoner, så er spillmekanikken enkel, men ikke så mye dårligere av den grunn. Det blir bare mer og mer komplekst ved senere versjoner. Jeg likte absolutt gjensynet, og skal ikke se bort ifra at det blir noen nye runder etterhvert på Amigaen.
Jeg tror vi brukte samme håndtverkere når vi pusset opp
Plyndring
DOS?
Runde 54: Sim City vs Utopia
Sim City
Sim City
Sim City er et sånt spill som var helt konge. Men samtidig så vet du at dette er et spill som aldri i verden har holdt seg spillbart til i dag. Det var revolusjonerende i at du lar din by vokse fritt innenfor de grensene som du setter. Du må balansere budsjett, bygge ut infrastruktur, og dele byen inn i soner som boligstrøk, industri og forretningsdistrikt. Alt dette var gøy når det først kom ut.
Det Retrogamingpappa husker best fra Sim City er muligheten til å skape litt ødeleggelse når du var lei av byen.
Tornado, jordskjelv, flykrasj, brann, oversvømmelser og min personlige favoritt monster.
Dagens fun fact 1:
Dette er et spill som lar deg printe ut byen din ved bruk av din egen matriseskriver.
Dagens funfact 2:
Will Wright, designer på Sim City, var med i noe som het U.S. Express, som var forløperen til Cannonball Run. Det var et illegalt billøp på tvers av USA, fra New York til California. I 1980, da han deltok, vant han løpet. Han deltok aldri igjen.
Når du spiller så velger du enten å starte din egen lille by, eller et ferdig skapt scenario. I scenarioene er byen allerede bygget, men de har en eller annen utfordring. Så i forbindelse med denne gjenvisitten besøker Retrogamingpappa Hamburg i 1944. Retrogamingpappa var i Hamburg i 2014, og har inntrykk av at byen var penere i 1944.
Det er en eneste grunnen til at man ønsker å dra til Hamburg. Miniatyrmuseet. Det er stengt på mandager. Retrogamingpappa var i Hamburg en mandag.
Ikke start Sim City på nytt i dette årtusen, la det leve i minnet ditt, der det nå hører hjemme.
Introen er lang og litt kjedelig, men ender med at du får lede utviklingen av en koloni på en av ti fjerne planeter. Du velger hvilken. Hver planet (scenarie), har som i all annen sci-fi bare én type biome: Snø, fjell, grus, gress osv. Disse scenariene har en økende vanskelighetsgrad, skjønt de er såpass like at det gir lite mening å spille gjennom alle.
Spillet gir deg grafisk sett en isometrisk vinkel og har ikke noe speisifikt mål annet enn å oppnå en Quality Of Life (QOL) på over 80%. QOL-en vises alltid oppe til høyre, og den starter på 55%. Det er litt uklart hva som er beste formelen for å få opp QOL, men som i livet ellers hjelper det å skru ned skatt, bygge sykehus og arrangere sportsstevner.
Mye dreier seg om å teste ut ting og se hvilken effekt det gir, og Utopia ville nok i dag blitt stemplet som et sandkassespill. En mekanisme jeg setter pris på er at du kan sette av midler til spionering, og etter hvert motta ganske fete rapporter på fienden din.
Statistikk.
Ja, du har fiender og de har også en by, og de gjennomfører et større angrep på kolonien din et stykke ut i spillet. Spillet har krigselementer, skjønt du får kun styre styrkene dine når du blir angrepet. Når du sender egne styrker mot fiendebyen får du kun rapporter etterpå om hvordan det gikk. Fokuset er helt og holdent på din egen koloni.
Grafikken er okay, men musikken av Barry Leitch kan glatt betraktes som legendarisk for undertegnede. Typen som på linje med Project X og Speedball 2 fremkaller de sterke barndomsfølelsene. Vipps så er jeg 12 igjen!
Sa jeg frustrerende i sted? Ja, og det gjelder også grensesnittet. Dette var et helt kurrant grensesnitt for 1991, men det er like fullt noe av det som gjør det vanskelig å plukke opp den dag i dag:
Jeg savner et minimap for hele området
De 8×8 tiles-ene du får se av gangen er for lite og føles trangt
For å toppe det hele navigerer du deg rundt med piler
Jeg savner tekst på knappene, mye kreativ ikonbruk. Men det gjelder over halvparten av Amiga-spillene på denne tiden.
Alt i alt: Utopia er et spill jeg gjerne plukker opp i dag og koser meg litt med, «longplay» på Youtube er ikke nok! Og hvis du spiller på en A500 Mini, benytt deg gjerne flittig av «save states» og sammenlign grepene du gjør med konsekvensene de får senere.
