Spill basert på filmlisenser har generelt et dårlig rykte. Men er det fortjent? Det vil Spillegal ha svar på.
Før i tiden var det en selvfølge at nye filmer fikk en spillversjon som ble sluppet noenlunde samtidig som filmen hadde premiere. Enkelte spillselskap, som for eksempel Ocean, gjorde det til en forretningsmodell å effektivt produsere spill basert på kommende filmer. Men de var langt fra de eneste som drev med den praksisen.
Utfordrende å utvikle
Etterhvert som spill ble større og tok lenger tid å utvikle, så ble det en stor utfordring å få et spill ferdig i tide til lanseringen av filmen det var basert på, noe som ofte gikk ut over kvaliteten på spillet. Men det ble fortsatt produsert like store mengder av dem, og i en periode kom det ut et stort antall heller sørgelige eksempler på spill basert på filmer, som nok førte til den generelle oppfatningen om at slike spill som regel var bare ræl.
Spill basert på film forsvant aldri helt, men utover 2000-tallet bremset utgivelsene kraftig opp. Spillutvikling tok nå så lang tid at fra det øyeblikket en filmlisens ble tilgjengelig, så var det i praksis ikke mulig å få et spill klart til premieren. De største film-franchisene har likevel stadig fått nye spill jevnt og trutt, men da gjerne frittstående titler satt til filmuniverset.
Hvor galt var det?
Vi husker da at vi likte en god del av disse spillene også. Var det virkelig så begredelig? Fem spillegale satte seg foran mikrofonene og tok fatt på temaet, der det igjen ble mye mimring om spill fra gamle dager.
Men først tok vi også den sedvanlige runden med hva vi har spilt siden sist, som denne gangen var Hellblade: Senua’s Sacrifice, Pixel Noir, Orbo’s Odyssey, Balatro og Helldivers 2.
Vi liker tilbakemeldinger, og tar gjerne imot noen på eposten hets@spillegal.no. Vi følger også med på kommentarfeltet her på Spillhistorie.no.
Her kan du høre episoden: