Coverdisken – Commodore User, februar 1989

Bli med å utforske gamle coverdisker i denne nye artikkelserien.

Før internett ble tilgjengelig (og raskt), var spillblader på papir den beste måten å skaffe seg informasjon om hva som rørte seg i spillverdenen. Etter hvert begynte disse bladene også å komme med vedlegg i form av kassetter og disketter fulle av programmer og spill. Disse ble populære, og de fleste spillbladene valgte etter hvert å inkludere dem hver måned. Dermed fikk også spillutgiverne en mulighet til å nå ut til spillerne med demoversjoner av de nye spillene sine.

For meg var det mens jeg brukte Amiga at jeg virkelig ble kjent med spillbladhyllene hos Narvesen på «rutebilen». Jeg kjøpte britiske blader som CU Amiga, The One Amiga og Amiga Format så ofte jeg kunne, og leste religiøst hvert eneste ord i bladene – fra første til siste side. Selv ting jeg strengt tatt aldri kom til å få noe nytte av av ble lest, for å dekke mitt evige behov for mer informasjon om spill og programmer for yndlingsplattformen min.

Diskettene ble også svært viktige – spill var dyre, men bladene var relativt billige, og siden hvert blad gjerne hadde to eller tre disketter – ofte stappfulle av forskjellige demoer og spill – leverte de faktisk en ikke ubetydelig mengde underholdning for pengene. Pluss at jeg jo ble kjent med en rekke klassikere som jeg strengt tatt aldri kom til å ha råd til (eller få tak i på ulovlig vis – piratkopiering skjedde stort sett mellom venner og bekjente, og man var dermed avhengig av hva folk i omgangskretsen hadde tilgang på).

I denne artikkelserien vil jeg gå tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg tenkte å starte på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Da er det like greit å begynne på begynnelsen og arbeide seg fremover. Hvor lenge jeg orker å holde på før jeg (eller dere) blir lei gjenstår å se, og jeg tror nok ikke jeg kommer til å være trofast mot dette spesifikke bladet i evigheter.

Så med det i mente, her er første del av min reise gjennom coverdiskenes verden:

Februar 1989

CU Amiga startet opprinnelig som Commodore User, så langt tilbake som i 1983. Dermed var det et av Storbritannias eldste spillblader da det ble lagt ned i oktober 1998. I starten var Commodore 64 hovedplattformen, men etter hvert tok Amiga-plattformen mer og mer plass. I februar 1989 endret bladet navn for å reflektere dette – Commodore User ble forkortet til CU (riktignok uten at originaltittelen ble fjernet helt fra forsidelogoen), og navnet ble CU Amiga-C64. Dette var også det første nummeret av bladet som hadde en coverdisk for Amiga. Tidligere hadde det ved ujevne mellomrom hatt Commodore 64-kassetter på coveret.

Februarnummeret kom riktignok kun med Commodore 64-kassett i butikkene. Om du ville ha Amiga-disketten måtte du gjennom en kronglete prosess som røper hvor mye verden har forandret seg siden 1989: Du måtte klippe ut et skjema i bladet og sende dette i posten, sammen med en betaling på ett britisk pund (to for oss ikke-briter) til bladets utgiver, EMAP Images. Så ville du motta Amiga-disketten i løpet av 28 dager. Og nei, instruksjonene var klare på at det ikke var lov å fotokopiere skjemaet, så her måtte du frem med saksen og ødelegge bladet.

Heldigvis er vi nå i 2018, og noen har gjort jobben for meg – og disketten har funnet veien til nettet. Så det er litt lettere nå.

Sidewinder

Hovedattraksjonen på disketten er en fullversjon av romskytespillet Sidewinder. Dette spillet ble opprinnelig lansert i 1988, og ble ganske godt mottatt av spillanmelderne. Commodore User hadde selv gitt det karakteren 8/10, og skrøt blant annet av glatt skrolling og heftige eksplosjoner. «Hvis du kun kjøper ett spill denne måneden, så bør det være Sidewinder» sa anmelderen deres da, og fortsatte med at hvis du ikke fulgte rådet hans (eller hennes; det står ikke noe navn) burde du være fordømt til å resten av livet «spille play-by-mail-spill mens postvesenet streiker». Sidewinder bør være ganske bra, med andre ord.

Vel, da er det bare å prøve. Det hele starter med et åpenbart scannet bilde som sikkert var ganske imponerende i 1988, og en … «entusiastisk» tittellåt. Jeg må innrømme at mye av den tidlige Amiga-musikken med samplede instrumenter aldri helt har appellert til meg, og denne David Whittaker-låten får meg ikke til å forandre mening. Men den har noen kule segmenter:

Selve spillet begynner med det som må være tidenes minst forseggjorte vanskelighetsgradmeny. Jeg velger gjennomsnittlig vanskelighetsgrad, vel vitende om at dette ikke nødvendigvis betyr det samme i et spill fra 1988 som i et moderne spill. Og så er vi i gang!

Skrollende rom-action

Sidewinder viser seg å være et vertikalskrollende romskytespill i samme stil som Xevious, 1942 og Xenon. Men i motsetning til i mange andre slike spill, er nivået bredere enn selve skjermen – kanskje noe slikt som to skjermer bredt – så i tillegg til å skrolle oppover, skroller skjermen også fra side til side når du beveger romskipet ditt rundt. For så vidt litt imponerende.

Det første nivået er veldig generisk og egentlig litt kjedelig: en typisk militær rombase med hav som bakgrunn. Men det er også greit overstått, etter et par-tre forsøk, og nivået som følger er langt mer fargerikt og kult. Her flyr vi over det som virker som futuristiske jordbruksområder, og det hele ser faktisk veldig pent ut for alderen.

Anmeldelsen hadde forøvrig helt rett i at eksplosjonene er kule, men skrollingen er egentlig ikke så glatt som Commodore User ville ha det til. Dessuten synker bildeoppdateringsfrekvensen betraktelig når det skjer mye på skjermen samtidig. Det er ikke så ille at jeg opplever det som problematisk, men ille nok til at det hadde resultert i massevis av røde brukeranmeldelser på Steam om det ble sluppet i dag.

Spillet har en autoskytefunksjon, men da skyter romskipet så treigt at man ikke har sjans. Så man må rett og slett bare hamre skyteknappen ofte og intenst for å overleve. Nivåene er fulle av strukturer som kan sprenges i lufta, og selvsagt også fiender som må skytes ned – så skytefingeren får sjeldent tid til å ta pause. Romskipet flytter seg ikke veldig raskt på skjermen, men kontrollene er responsive nok når man blir vant med hastigheten, og fiendens kuler og angrep er passelig lette å unngå med litt øvelse.

Jeg vet ikke om Sidewinder hadde blitt en favoritt om jeg hadde fått fatt i det i Amiga-tiden min, men selv om det fremstår som ganske enkelt etter dagens standard syntes jeg faktisk også det har vært et artig bekjentskap. Det er ikke like hektisk som mange av konkurrentene, men det er egentlig bare en fordel i mine øyne, og jeg ble raskt komfortabel med kontrollene (som jeg i starten opplevde som seige).

Uheldigvis krasjet spillet etter andre brett. Dette skjedde to ganger, med to forskjellige emulatorer, så enten er det en feil på diskettfilen eller så er noe annet galt. En tråd på Amiga-forumet EAB indikerer at CU Amiga eller distributøren har gjort en ganske så gedigen tabbe under produksjonen, og at coverdisken rett og slett mangler filene til de siste brettene. Men spillet burde ifølge denne tråden ha mer enn to nivåer.

Jaja. Ikke den beste starten på coverdisk-prosjektet mitt, med andre ord. Men butikkversjonen tar jeg faktisk gjerne en titt på, om jeg får sjansen. Et litt artig apropos angående selve spillet, er at det ikke er en arkadekonversjon – i stedet fikk det faktisk en egen arkademaskin basert på Amiga-versjonen. Det kom også ut på Atari ST og PC (EGA). NES-spillet Sidewinder er noe helt annet.

Silkworm-demo

Det andre spillet på disketten er en demoversjon av Silkworm, et klassisk, sideskrollendeskytespill for opp til to spillere. Silkworms unike greie er at den ene spilleren får kontroll over en jeep, mens den andre styrer et helikopter. Dette gjør at spillet oppleves radikalt ulikt avhengig av om du er spiller én eller spiller to.

Amiga-versjonen skilter med noen av de kuleste eksplosjonslydene jeg hadde hørt i noe dataspill da jeg først spilte det, så derfor er det litt synd at denne demoen tilsynelatende ikke har noe lyd i det hele tatt. Det virker som den er hentet fra en ganske tidlig utgave av spillet, og den varer bare i like over ett minutt. Faktisk klarer jeg ikke å finne ut hvordan man starter den på nytt etter at man har dødd, så jeg måtte se gjennom hele brettet hver gang jeg døde.

Skjønt, det tok meg ikke så mange forsøkene å komme helskinnet gjennom det hele.

Forøvrig syntes jeg det var litt uprofesjonelt at man faktisk må avbryte lastingen av Sidewinder (ved hjelp av CTRL+D, som man får opplyst om på skjermen) og så skrive inn «silkworm» i AmigaDOS for å komme inn i denne demoen. Men okay, Commodore User regnet vel ikke med at folk ville prøve den mer enn én gang.

Så, altså, en kort, lydløs og egentlig ganske intetsigende demo av det jeg husker som et godt spill. Du kan se hele greia her:

Det var det for denne disketten! Det skulle gå helt til november samme år før Commodore User prøvde seg med en diskett igjen, og den skal vi se på neste gang.