Eventyrspill, vikinger og småtroll preger denne runden.
I denne serien med artikler vil Retrogamingpappa forsøke å kåre tidenes beste Amiga-spill, med deres hjelp. Vi kjører fotballcup-prinsippet, der to og to spill møtes til dyst. Eller, okay, dette har sklidd litt ut, og det er nå fullt kaos på banene. Men kun ett lag/spill går videre, og det er deres stemmer som avgjør hvilket. Slik fortsetter det helt til vi sitter igjen med én vinner til slutt. Les mer om konseptet her.
Reglene er enkle: 64 runder, cupoppsett der hver “kamp” består av to spill (det kan nok bli flere i enkelte runder) som går i duell. Vinner blir kåret ved hjelp av en avstemning. Når alle lag har spilt første runde, blir det trekning på neste runde. Husk å stemme med hjertet og ikke med hodet, da en del av disse spillene trives best i hodet.
Denne enheten er klar for en postlegging
Påstander som blir kastet ut er sjeldent eller aldri faktasjekket. Men det er jo også slik i dagens mediebilde, så sånn sett følger jo Retrogamingpappa med i tiden.
Nok en gang en presisering: Dette er ikke et forsøk på en grundig anmeldelse av alle spill, mer en kjærlig realitetsorientering.
Du kan vinne en TheA500 Mini!
For å få sjansen til å vinne mini-Amigaen må du fylle ut dette skjemaet, og fortelle hvilket spill du syntes bør vinne hele cupen. Dersom forslaget ditt vinner, blir du med i trekningen.
Protagonisten, Simon, er en vanlig britisk gutt som ved et uhell leser i en gammel bok («Ye Olde Spellbooke») han finner på loftet, og blir transportert til et parrallelt univers. Men tolv år gamle Simon legger seg ikke ned og griner av den grunn. For han har får en trollmannskappe og et brev med en enkel oppgave; å redde trollmannen Calypso, som igjen kan hjelpe ham tilbake til sitt eget univers.
Det er bare minst to haker;
1. Han må selv bli en trollmann (allerede her kommer et ekko fra et visst sjørøver-spill fra 1990…).
2. Han må beseire den onde Sordid for å befri Calypso.
Et trist sted. Men god mat, da.
Humoren er viktig
Spillet preges av en god dose humor, og de som har sett mye Monty Python og/eller lest mye Terry Pratchett vil definitivt både kjenne igjen humoren og nikke anerkjennende. Dette er godkjent!
Det er heller ikke så farlig med å bryte den såkalte fjerde veggen. Simon henvender seg dann og wann til deg som spiller eller refererer til deg overfor andre i spillet.
Retrogamingpappa husker å ha spilt dette spillet ved flere anledninger, og det bildet av en gammel gullgraver, sammen med sitt kjæledyr etslet inn i minnet. Men på den andre siden, så husker ikke Retrogaminjgpappa hvordan spillet ender, eller om det var andre minispill her. Så, foruten at det var mulig å flytte seg til andre lokasjoner, er det få minner.
Spillet starter, og vi blir informert om at vi nå befinner oss midt i ingenmannsland, og prater med en fyr som heter Biff. Det banker på døren. Hvem står der? Jo, mannen fra mine mareritt, gullgraveren med sitt kjære esel. Han forteller at han har med det vi leter etter, noen jordprøver, men han klarer ikke å komme på hvor han har tatt dem fra. Mellom linjene aner vi at mannen muligens har et alkoholproblem. Mannen sjangler avgårde.
Jeg går tilbake til Biff og åpner posen med prøvene. Det er steinprøver, ikke jordprøver. Biff påpeker at den ene gløder, og at vi kanskje bør sjekke om de er radioaktive. Han er skarp, han der Biff. Jeg spiller overrasket, og sier, ja, Biff, det var en god ide. Vi sender prøvene på det lokale laboratoriet. Telefonnen ringer, og en avisreporter vil ha noen ord med meg. Det holder ikke å ta det på telefonen, så vi må møtes på kontoret hans. Vi går på kartet og finner ut at det er rett ved. Enhver forflytning bruker tid, og jeg tror ikke den er uendelig. Jeg aner at det er et visst antall timer før noe galt skjer, og når det blir natt, må det nok også soves. Vi bruker ikke mange minuttene på å forflytte oss til avisredaksjonen, og der møter vi en forvirret og seksistisk avismann som heter Bert.
Til å være et spill fra 1990 tallet, som skal etterligne en film fra 50-60 tallet, er karakterene ganske karikerte, men det er kanskje de de prøvde å få frem? Det er kanskje meningen at dette skal være en skrekkfilm fra den tiden? Jeg har ikke sett så mange av den typen fra den tiden, og dette er heller ikke tiden for meg å starte.
Skal ikke spoile så mye mer av plottet, men jeg kan si at når vi går videre fra avisredaksjonen, så går vi innom den lokale puben. Her møter vi nok en gang han fyren som spiller hovedrollen i Lost Dutchman Mine, og her kan vi helt klart konkludere med at mannen har et kraftig alkoholproblem.
Jeg klarte ikke å åpne døra i første scene. Så jeg gikk ned igjen og døde.
Beneath A Steel Sky
Dune
Skrevet av Terje.
Dune er et av de mest interessante spillene fra denne perioden. En strategi- og eventyrspillhybrid, og det fungerer! I rollen som Paul Atreides skal man spille seg gjennom den etterhvert velkjente handlingen fra den første boka, men også utforske planeten Arrakis for å finne og overbevise Fremen-stammer til å hjelpe seg. Man må velge hvilke forskjellige roller disse stammene skal ha, som å utvinne det berømte krydderet eller være krigere du kan sende mot de onde Harkonnens, og sende dem til forskjellige steder på planeten mens man sjonglerer ressurser. Denne strategi og utforskningsbiten fungerer overraskende godt, mens man med jevne mellomrom spiller gjennom sekvenser som tar historien videre. Et modig konsept, og det ga et meget godt resultat.
Dune var en av mine store favoritter fra tiden da jeg satt og puslet med Amigaen på gutterommet. Og jeg spilte gjennom det flere ganger. Hva så om det ikke hadde 256 farger, eller CD-musikk? I spillbarhet så holdt Dune seg veldig godt på Amigaen, det så fortsatt pent ut, og Alexander Ekian sine versjoner av musikken hadde også sin helt egen sjarm og stemning, må sies.
Før WarCraft-utvikleren Blizzard Entertainment tok navnet Blizzard Entertainment het de Silicon & Synapse, og det var under dette navnet at de sammen med utgiveren Interplay lanserte The Lost Vikings i 1993. Her er det ingen orker, djevler eller zerger, i stedet følger spillet tre vikinger som blir kidnappet av romvesener. Planen er at de skal utstilles i et galleri der unike livsformer fra hele universet er samlet – men det er jo selvsagt ikke noe de vil være med på.
Litt rart å fortelle dette til kona, kanskje.
Tre figurer, tre sett med egenskaper
Derfor må de nå samarbeide om å rømme. Og her er det snakk om samarbeid i ordets rette forstand, for de tre vikingene har vidt forskjellige egenskaper. Eric the Swift kan løpe, hoppe og brøyte seg gjennom vegger, Olaf the Stout kan blokkere fiendeangrep med skjoldet sitt, og holde det over hodet sitt som en plattform eller bruke det som hangglider (dette var åpenbart før spill fikk realistisk fysikk). Baleog the Fierce kan skyte fiender – og brytere – med pil og bue, eller drepe ting med sverdet sitt.
Spillerne veksler mellom vikingene underveis i spillet. De individuelle brettene byr på stadig mer utfordrende situasjoner, der vikingenes egenskaper må kombineres på ulike måter for at de skal nå målet sitt. Underveis kan de også plukke opp hjelpsomme ting, slik som bomber, nøkler og mat.
The Lost Vikings kombinerer hjernetrim med elementer fra plattformspill og actionspill, og vikingene har hver tre helsepoeng som de kan miste om man er uforsiktig. Da må det aktuelle nivået startes på nytt. Ah, og alle tre vikingene må selvsagt nå målet, det holder ikke å bare få én dit.
Kong Angoulafre har klikket fullstendig, og blir styrt av en voodoodukke-ting. Han blir satt bak lås og slå, og du og dine tre goblins skal ut og lete etter noe som kan hjelpe kongen. Et enkelt og greit premiss for et vakkert, men tidvis frustrerende spill fra 1991.
Gobliiins ble utviklet av den ukjente franske utvikleren Coktel Vision, som opprinnelig ga det ut for Amiga, Atari ST, DOS og Mac. Spillet er senerer overført til moderne dingser, og har fått opptil flere oppfølgere.
Hvorfor det heter goblins finnes det ingen god forklaring på. Goblinene du styrer er på ingen måter skremmende eller spesielt frastøtende, men heller tufsete og rare. Gnomes hadde kanskje passet et par hakk bedre. Men man tar det man får fra franske utviklere!
For en som slukte LucasArts-klassikerne på rekke og rad i starten av 90-tallet, fremstår Gobliiins som en forfriskende raring av et alternativ.
Du kastes uti – lær deg å svømme!
Gnomene, eller goblinene da, heter Asgard, Ignatius og Oups, og er flinke på hver sine ting. Asgard er den fysiske som kan løfte og slå ting, Ignatius kan zappe ting med trolldom og Oups kan bruke ting med hverandre. På alle brett må du bruke en kombinasjon av de tre for å komme videre. Og kontroll-baren på bunn har mange elementer som bare ser vakre ut – et langt skrik fra SCUMM-baren der altså.
Du blir kastet uti dypet fra starten av, og det er mye prøving og feiling og til tider frustrasjon. Men det stopper aldri helt opp. Vi som spilte eventyrspill på denne tiden kunne ikke holde på lenge hvis vi ga oss ved minste motstand! Det hjelper at goblinene har sjarmerende personligheter, og jubler hver gang du gjør noe riktig eller kjefter på deg når du gjør noe som skader dem. Det er heldigvis ingen tidsbegrensninger i spillet – ta den tiden du trenger.
