4×30 Commodore 64-spill, del 27

Atomkrig, rørleggere, romkamp og eventyr ved Nilens bredder. Fire nye Commodore 64-spill må testes.

I denne artikkelserien vil jeg spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire av spillene har sneket seg inn i mer enn én spillsamling. For å likevel ende opp med totalt 120 spill har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill som brukes når et spill fra hovedsamlingene ellers ville dukket opp for andre gang.

De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.

High Frontier (Activision, 1987)

Jeg har vel nevnt det tidligere, men jeg eier de to Big Box-samlingene selv (og eide den siste 30 Games-samlingen i «gamle dager»). Det betyr at jeg teknisk sett har tilgang på instruksjoner for mange av disse spillene, selv om de er kuttet og krympet for å få plass i ei lita, 40-siders blekke. Så for High Frontier fant jeg frem manualen.

Etter cirka en kvart side begynte jeg å kjenne at dette var litt tungt for både øyne og hode. Etter en halv side hadde jeg vondt i hodet. Jeg ga opp.

Så hva kan jeg si om High Frontier etter å ha spilt det uten instruksjoner? Vel, jeg skjønner ikke bæret, det kan jeg si. Det er en slags forgjenger til Introversions dystre atomkrigsspill DefCon, der den fryktede atomkrigen mellom USA og den alltid like onde Sovjetunionen har blitt virkelighet. Eller, altså, ikke helt i starten; når den finner sted avhenger blant annet av ledertypene du har valgt for de høyeste herrene i Washington og Kreml. Så det er litt tid til å forberede seg, her. Men krigen kommer, så det gjelder å forberede seg.

Forberedelsene involverer forskning, spionasje og rekognosering. Når krigen så kommer … vel, jeg vet ikke. Sånn jeg forstår det må du prøve å sende atombomber i hodet på fienden, mens du bruker åttitallets store politiske snakkis, et satellittbasert missilforsvar, for å skyte ned fiendens atomraketter. Her har spillet litt action, og det er mulig å øve seg på denne biten utenfor selve kampanjen. Med tanke på hvor dårlig jeg gjorde det, tror jeg bare jeg skal være glad for at det aldri ble krig i min kampanje.

Brukergrensesnittet er helt gresk. Det er for så vidt ikke bare spillets skyld. Skulle man lage komplekse strategispill med mange muligheter på et såpass begrenset skjermareal som en Commodore 64 hadde å by på, måtte man nesten ty til kryptiske ikoner og håpe at folk faktisk leste manualen slik at de skjønte hva ikonene representerte. Tekst? Tok alt for mye plass. Tool tips? Fantes ikke.

Jeg vet at High Frontier har et godt rykte hos de som faktisk lærte seg å spille det, og jeg er for så vidt ikke motstander av å investere tiden som trengs for å sette meg inn i det. For tjue artikler siden hadde jeg kanskje gjort det. Men nå kaster jeg inn håndkleet.

Eagles (Hewson, 1987)

Fordelen med Eagles er at det er mye lettere å fortelle om enn High Frontier. Ulempen er at det er ikke spesielt interessant å fortelle om.

Det vi har her er et Defender-inspirert skrollende romskytespill, med en i utgangspunktet finurlig ekstrafunksjon: Det har delt skjerm, og to spillere kan spille samtidig. Velger du å være ensom, slik som meg, kan du få datamaskinen til å hjelpe deg i stedet. Man kan også være fiender, og prøve å kverke hverandre.

Så gjelder det altså å skyte alle romskipene, og unngå å bli skutt av dem. Kameraet skroller begge veier, og som i Defender er spillmiljøet egentlig en fysisk umulig løkke der du kommer tilbake til start når du flyr langt nok til den ene siden. Når et brett er fullført, får vi en bonusrunde som er en ren kamp mellom de to flyene, der vinneren får ekstra poeng.

I motsetning til Defender er det ingen sivilister som må reddes her, eller radar som sier hvor fiendene er. Fiendene er også veldig lite interessante, og siden skjermen er delt er spillmiljøet fryktelig klaustrofobisk.

Så Eagles ble ingen hit her i gården. Teknisk er det kompetent nok, som forventet av et spill gitt ut av Hewson. Denne utgiveren var veldig flinke til å finne talentfulle, europeiske utviklere og bringe spillene deres til markedet – i dette tilfellet er utvikleren Danish Designs, noe som selvsagt fikk meg til å begynne å «tenke» i engelsk med tulledansk aksent. Det var vel egentlig noe av det gøyeste med hele opplevelsen.

The Mystery of the Nile (Firebird, 1987)

Her har vi enda et spill som stammer fra ZX Spectrum, noe presentasjonen bærer tydelig preg av. Originalversjonen ble laget av et studio som het Made in Spain Soft – ingen idé om hvor de kom fra, Portugal kanskje? – men Commodore 64-versjonen ble utviklet av Software Creations, samme gjeng som lagde Bubble Bobble for denne plattformen.

The Mystery of the Nile har en tittel som lover ganske godt, i alle fall. Det er visstnok inspirert av filmen Nilens juvel, med Michael Douglas, Danny DeVito og Kathleen Turner (som jeg en gang mente måtte være den vakreste dama på hele planeten), men jeg kan vel ikke si at jeg får helt den samme stemningen her.

Vi starter uansett med kontroll over Joan Wi… jeg mener, Janet, som hun heter her. Hun står på en balkong et sted i Egypt, og snart dukker det opp et karikert medlem av lokalbefolkningen som ønsker henne vondt.

Heldigvis ligger det en boks med granater noen balkonger bortforbi. Ved å posisjonere henne helt riktig (altså så langt utforbi kanten av balkongen hun står på at føttene ikke lenger fysisk berører den) kan hun hoppe over, få fatt i granatene, og begynne å drepe fiender.

Så må hun gjøre det en stund, helt til de slutter å komme. Inn på skjermen altså. Jeez. Når dåden er ferdig, kan hun forlate skjermen og begynne på nytt på neste skjerm. Og så videre.

Men spillet har en liten vri. På tredje skjerm dukker det opp en annen figur, som ser nesten ut som fiendene. Men han er egentlig en alliert, og vil følge etter Janet, så ikke drep ham (slik jeg gjorde, cirka ti ganger). Så kan man velge å styre han i stedet. Enda litt senere dukker en tredje figur opp – Jack, eller Navada (med a, ja) som han heter her. Hver av figurene har egne liv, og egen ammunisjon.

Konseptet er litt kult, men ødelegges samtidig av at hele følget ditt er sårbart hele tiden, så hvis noen får inn et treff på en du ikke styrer vil denne figuren miste et liv (og spillet vil «restarte» skjermen som om det var din figur som ble truffet). I tillegg er følgesvennene dine sårbare for dine angrep. Så hvis det dukker opp en fiende bak gjengen, kan du ikke bare snu deg og angripe – da vil du typisk drepe en av følgerne dine i stedet. Frustrerende!

Frustrerende er egentlig et dekkende ord for hele dette spillet. Og jeg tror vi bare forlater det her.

Dette ble jommen en gøy artikkel!

Super Pipeline (Taskset, 1983)

Den siste og vanligvis dårligste samlingen «redder» denne dagen, med Super Pipeline. Her spiller du en rørlegger litt opp i rang, som ikke fikser rør selv men får en undersått til å gjøre det. Du løper rundt på rørledningen med undersåtten hakk i hæl, og når dere kommer over problemer begynner han å jobbe. Det tar en liten stund, og når han er ferdig med arbeidet må du passe på å få hentet ham igjen.

Poenget er å sikre at minst tusen liter vann strømmer gjennom rørledningen på hvert brett.

Enkelt? Vel, nei. Fordi det klatrer stadig opp plageånder på en stige på høyre side av skjermen. Du kan skyte dem (jeg antar dette er vanlig for rørleggere), og da vil de falle ned og være uskadeliggjort. Men hvis du ikke får skutt dem før de når toppen av skjermen, vil de lage krøll. Små menn vil dunke løs noen greier i taket, som så faller ned og lager lås i rørledningen (altså ting som må fikses før vannet kan flyte fritt igjen), mens edderkopper faller ned på rørledningen og løper rundt på jakt etter deg og assistenten. Hvis du blir tatt, mister du et liv. Hvis han blir tatt, rykker han helt tilbake til start og må hentes.

Med en gang du kommer litt bakpå, er det veldig lett å miste kontrollen. Plutselig har du flere punkter som må fikses mens assistenten din har lunch ett eller annet sted, et par edderkopper lusker rundt på spillbrettet og en mann eller to er på vei opp stigen. Samtidig.

Ja, det blir fort litt frustrerende. Men merkelig nok også ganske gøy, og dette spillet gjør den klassiske tryllekunsten det er å få deg til å tro at du har en sjanse på seier uansett hvor galt ting går. «Hvis jeg bare får fikset disse to pluggene, og holdt ugangskråkene unna så lenge, så mangler jeg bare 340 liter!»

Og når du så feiler, som du nesten garantert kommer til å gjøre, tenker du at du i alle fall skal klare det neste gang.

Så det er faktisk rimelig vanedannende, det her. Selv om den litt bratte vanskelighetskurven sikrer at jeg ikke blir sittende i evigheter med spillet. Når det etter hvert dukker opp skjold mellom stigen og spillbrettet syntes jeg det blir fryktelig vanskelig, og det er ikke SÅ moro å gjenta de samme brettene ørten ganger for å prøve å komme bittelitt videre. Men hadde dette vært den gangen da jeg bare hadde Commodore 64, så kunne jeg jo fort funnet på å laste det inn igjen en annen dag.

Spillet skal forøvrig ha kudos for å inkludere både instruksjoner og rikelig med konfigureringsmuligheter. Jeg tror jeg har nevnt det før, men utgiver Taskset var forut for sin tid her.