Herlige piksler og mye sjarm preger dette nye Gobliiins-aktige eventyrspillet.
Theropods er et spill jeg har gledet meg til en stund, mye takket være den glimrende pikselkunsten utviklerne har delt på sosiale medier – og det faktum at snart 40 år etter at jeg ble introdusert for pek-og-klikk-eventyrspill har jeg fortsatt ikke fått nok av sjangeren. At spillet har dinosaurer er selvsagt også en bonus. Alt blir bedre med dinosaurer.
To hovedpersoner, ett mål
Spillet finner sted i en alternativ tidslinje der steinaldermennesker og dinosaurer lever side om side (om ikke akkurat fred og fordragelighet). Du får rollen som en ung, rødhåret jeger som ikke veldig langt inn i spillet opplever at «noe» krasjer inn i fjellet over landsbyen hennes samtidig som stammen blir angrepet av brutale barbarer. Hun legger på flukt, og møter snart en mystisk besøkende fra en annen klode som har litt tekniske problemer med romskipet sitt – eller rettere sagt, hun har krasjlandet, og det som smalt inn i fjellet er energikilden hun trenger til å komme seg avgårde igjen. Dermed har de et felles mål, og må samarbeide seg gjennom alle de livsfarlige strabasene som truer med å hindre dem i å nå det.
Theropods er altså et pek-og-klikk-eventyr, men det er ikke helt likt majoriteten av spillene i sjangeren. Det har nemlig ingen tekst, og dialogene er på det som like godt kunne vært simlish. De to hovedpersonene kan heller ikke forstå hverandre. Så det blir i stor grad opp til det visuelle å både formidle handlingen og lede deg i riktig retning.
Samtidig får det god hjelp av spillets struktur. Theropods er nemlig svært lineært, og minner dermed mer om spill som Machinarium eller de klassiske Gobliiins-spillene enn for eksempel Secret of Monkey Island eller King’s Quest-serien. Det er bygd opp av en serie spesifikke situasjoner der du typisk får en liten håndfull skjermer og ting å pusle med, samt en tydelig utfordring som du må overkomme. Så gjelder det å eksperimentere, se hva som skjer og gradvis snuse seg frem til hva som må gjøres og hvilken rekkefølge det må gjøres i.
Dette fungerer stort sett veldig fint. Du har aldri spesielt mye boltreplass, og du har heller aldri en haug av gjenstander å forholde deg til. Ting du plukker opp brukes stort sett kjapt, og så forsvinner de – så du går aldri rundt med en ryggsekk full av ting du fant for en time siden og kanskje eller kanskje ikke trenger igjen senere. Dermed er det ikke så farlig at du kanskje ikke alltid vet nøyaktig hva spillheltinnene dine faktisk prøver å oppnå. Hvis du ikke har snøring er det stort sett bare å kjøre den klassiske «prøv alt på alt»-taktikken, og så løser det seg som regel etter hvert.
Hm, hvorfor skjedde det?
Som regel er eksperimenteringen underholdende i seg selv. Resultatene av det du gjør er kanskje overraskende noen ganger, men hver gang du får noe til havner en ny bit av puslespillet på plass. Ofte er det du prøver på mislykket, men du skjønner kanskje at det finnes andre ting du kan gjøre som kan legge til rette for at det går bedre neste gang. Så det gjelder å finne den riktige sekvensen å gjøre ting, slik at hindringene velter som dominobrikker helt til løsningen er på plass og du kan gå videre til neste sekvens.
Måten spillet er designet på er nok samtidig ikke for alle, og det var visse deler av spillet der jeg hadde lyst til å rive meg litt i håret. Det er nemlig ikke alltid noe forutsigbart forhold mellom det man gjør og det som blir resultatet, så puslenøttene løses i større grad ved hjelp av ren eksperimentering og litt intuisjon enn ved hjelp av logikk og planlegging. Det er ikke noe stort problem, spillet sett under ett, men noen ganger skulle jeg ønske at det var tydeligere på hva jeg faktisk skulle prøve på og hvorfor det var hjelpsomt i den aktuelle situasjonen.
Det hjelper heldigvis at spillet har en «hotspot»-indikator som viser nøyaktig hva du kan manipulere på skjermbildet. Denne bør du bruke for alt den er verdt, spesielt siden hva som faktisk kan manipuleres avhenger litt av situasjonen og kan endre seg. Så lenge noe merkes, er det sannsynligvis fortsatt relevant. Jeg skulle riktignok ønske at denne kunne aktiveres av en knapp på skjermen, i tillegg til H-knappen på tastaturet.
Det er nok også mulig spillet burde hatt en innstilling for litt ekstra tekst, for eksempel beskrivelser av gjenstander. Jeg skjønner den nærmest totale mangelen på tekst er et kunstnerisk valg, men selv om den flotte pikselgrafikken vanligvis er tydelig var det faktisk et par situasjoner der jeg ikke var helt sikker på hva ting skulle forestille.
Nydelig presentasjon
Apropos pikselgrafikken – den er helt nydelig. Hver eneste skjerm er et aldri så lite kunstverk, typisk med rikelig av animerte detaljer. Det du gjør vises også (nesten alltid) klart på skjermen, i flotte animasjonssekvenser.
Grafikken var som nevnt en av hovedårsakene til at jeg fikk øynene opp for spillet i utgangspunktet, og den innfridde virkelig. Så skal jeg heller ikke glemme lyden. Selv om spillet ikke bruker noe faktisk språk (som jeg kjenner til i alle fall) er alt av dialoger og responser laget av ekte skuespillere, og høres naturlig ut. Og musikken er skikkelig fin. Ordentlig klassisk og koselig eventyrspillmusikk – Michael Land, Mark Seibert og Richard Joseph ville vært stolte.
Koselig er riktignok ikke et ord jeg egentlig tør bruke om Theropods. For jo, det er jo stort sett det – men så blir plutselig noen drept mens blodet og kroppsdelene flyr. Det er rett og slett en litt merkelig stilkrasj noen ganger, og mens jeg ser at enkelte voldsomme sekvenser er ment som virkemidler for å etablere motivasjon og skape karakterutvikling, syntes jeg generelt spillet tar fryktelig lett på det. Litt merkelig, og selv om jeg for all del respekterer utviklernes valg (og ærlig talt har fått «koselige spill» som sjanger litt i vrangstrupen) syntes jeg også det er litt trist at jeg ikke kan anbefale niesen min å laste ned Theropods. 90% av spillet hadde passet glimrende for henne, men ikke de siste 10.
For meg traff uansett Theropods veldig godt. Det hadde sine frustrerende segmenter, men jeg klarte hele greia uten å søke hjelp og det å pusle seg gjennom de mange fantasifulle og varierte situasjonene spillets to heltinner havnet i var en skikkelig tilfredsstillende opplevelse. Såpass at jeg nesten var litt vemodig da det var slutt, etter sånn cirka tre timer med spilling. Jeg skal ikke klage på lengden, men jeg ville gjerne hatt litt mer – kanskje noen litt roligere sekvenser innimellom der forholdet mellom hovedpersonene kunne utviklet seg litt uten at de var i konstant livsfare, for eksempel.
Men det får så være. Theropods anbefales varmt til alle som har sansen for pikselkunst og pek-og-klikk-eventyr.
Theropods er ute på PC i dag (på blant annet Steam og GOG). Vi mottok anmelderkode i god tid før lansering. Her er traileren: