TFC2: The Fertile Crescent 2 – Collapse of The Bronze Age er ute i «early access», og vi har testet spillet.
Det er ikke så mye mer enn et halvt år siden jeg prøvde meg på TFC: The Fertile Crescent, og fant ut at det var et skikkelig trivelig lite sanntidsstrategispill i sånn omtrent samme gate som Age of Empires. Spillet hadde mange smarte mekanismer, herlig pikselgrafikk og akkurat nok dybde til at det kunne by på det strategispill-legenden selv, Sid Meier, har referert til som «en serie interessante valg» der du alltid har flere gode muligheter å bruke de tilgjengelige ressursene dine på (et sitat han har omfavnet på tross av at han faktisk ikke er helt sikker på hvor det kommer fra selv).
Det spillet kanskje manglet var en god enspillerkampanje. Altså, det hadde en fin serie brett som introduserte nye mekanismer og utfordringer hele veien til mål, og jeg syntes den fungerte godt som et rammeverk for opplevelsen. Men den gjorde ikke noe særlig forsøk på å knytte det som skjedde til en spennende handling, og det var noe mekanisk og klinisk over den. Som en serie «skirmish»-brett med stadig mer kompleksitet.
Nå er oppfølgeren lansert i «early access», og denne gangen er det nettopp kampanjen utviklerne i Wield Interactive har fokusert på. Her får vi en handling satt til bronsealderens mystiske kollaps, der vi følger en gjeng flyktninger som må forsøke å gjenoppbygge et trygt liv i en verden full av konstante trusler. Oppdragene er mye mer karakterdrevne enn før, med betydelig mer skripting og mange flere detaljer. «Early access»-versjonen har ti ulike oppdrag, og jeg liker det jeg har opplevd så langt. Det starter veldig forhåndsstyrt, men det tar ikke så lang tid før du får friere tøyler og flere spillmekanismer å leke deg med.
Mat er alfa og omega
Spillmekanismene er i stor grad de samme som i forgjengeren, skjønt med litt justeringer og forbedringer her og der. Vi er altså fortsatt i klassisk sanntidsstrategi med basebygging og ressurssanking-territorium her, og spillet er fortsatt en lettvekter sammenlignet med mer komplekse spill i samme sjanger. Jeg mener ikke det negativt, poenget er at mekanismene er lette å lære og forstå, og det er ikke tusenvis av ulike detaljer å holde rede på. Samtidig er det altså nok dybde her til at spillet er interessant.
Der det skiller seg mest fra røkla i sjangeren er med sitt fokus på mat som en livsviktig ressurs. I dette spillet er mat nemlig mer enn en ressurs du trenger for å trene nye enheter, selv om det er det og. Mat konsumeres kontinuerlig av innbyggerne dine, og klarer du ikke å mette alle munnene vil de rett og slett begynne å sulte og dø. Det kan være skikkelig katastrofalt, og til syvende og sist føre til at du taper spillet.
Det betyr at du må være varsom med utvidelsene dine, spesielt av hæren. Joda, du har kanskje mat nok til å pumpe ut en heftig gruppe med krigere, men har du ressursene til å opprettholde den og samtidig sørge for at samfunnet ditt ikke faller sammen? At matoverskudd i tillegg er den viktigste kilden på forskningspoeng som brukes til å låse opp nye teknologier bare gjør det enda viktigere å passe på. Og siden maten er så viktig, er det jo ekstra nødvendig å sikre at matproduksjonen din forsvares.
Heldigvis har spillet noen greier som gjør det lettere å holde kontroll på «utgiftene». Arbeiderne dine er for eksempel ikke helt harmløse, og kan fint brukes i forsvar. Spesielt om du forsker frem milits-teknologien som gjør dem flinkere til å krige i hjemmeområdene dine. Så det er ikke essensielt å bygge hær helt i starten, og spillet har også en hendig funksjon som lar deg automatisk sende arbeiderne tilbake til det de gjorde før du sendte dem i kamp slik at du slipper å mikrostyre.
- Les også: Intervju med de norske spillskaperne
Jakten på ressurser
I tillegg til mat har du også treverk, leire og metall. Den eneste av disse som er fornybar er mat, der du gradvis vil fase ut jakt og samling til fordel for jordbruk. Leire har du riktignok såpass god tilgang på at det sjeldent er et problem, skjønt du må huske på at det utvinnes fra de absolutt beste jordbruksområdene og ødelegger dem. Jakten på ressurser – spesielt metall – tvinger deg gradvis til å utvide, og bygge opp nye mikrobaser rundt om på kartet slik at arbeiderne dine ikke kaster bort evigheter på frakt. Disse må selvsagt forsvares, og det samme må vaktbygningene du setter opp i nærheten av nøytrale bosettinger på kartet for å nyte godt av bonusene deres.
Du har heldigvis en grei mengde muligheter her. Du kan bygge forsvarstårn (som må bemannes), murer og porter, og selvsagt også forskjellige typer militærenheter. Utvalget er ikke enormt stort, men hver enhet oppfyller sin egen nisje. Nytt denne gangen er også heltefigurer, som er kraftigere enn vanlige enheter og kan bli hentet tilbake fra de døde ved hjelp av en egen bygning. De er ikke overmektige, men spesielt tidlig i spillet kan de utgjøre en stor forskjell både i forsvar og angrepsoperasjoner.
Jeg nevnte også forskningspoeng i sted – de kan oppleves som en litt mer diffus ressurs, men du får dem altså blant annet ved å ha overskudd av mat. Poengene brukes til å låse opp bonuser på ulike områder (alt fra tømmerhugst til bedre bueskyttere), og etter å ha låst opp noen bonuser kan du også velge en av totalt fire sivilisasjoner som du vil knytte deg til og som gir tilgang på spesifikke bonuser du kan forske frem. På den måten kan du ikke bare skreddersy riket ditt etter spillestilen din, men også hva du identifiserer som de største behovene i runden du holder på med. Et smart alternativ til det klassiske systemet med å velge fraksjon før du starter.
Ellers må jeg jo nevne at du også kan forske frem forbedringer på krigsteknologier og slikt på «klassisk» sanntidsstrategi-vis, så det er flere ruter til fremgang her.
Spillet har en del mikrostyring, spesielt siden du helst vil at alle ressursene du har til rådighet skal brukes så godt som mulig til enhver tid. Men der det forrige spillet kunne bli ganske stressende, er det betydelig lettere her. Du har nemlig når som helst muligheten til å sette spillet på pause og gi ordre til enhetene dine, så hvis du trenger å gruble litt eller bare har mye å gjøre samtidig er ikke det noe problem. Dette var noe jeg etterlyste da jeg skrev om originalen, og det er flott å se at det ble med her.
Apropos nyheter, nå kan du også lagre spillet når som helst. Det er kjempebra. En del av konseptet i spillet er at individuelle brett ikke skal ta kjempelang tid, men de varer likevel lenge nok til at det føles befriende å slippe å måtte fullføre dem i én omgang eller la PC-en stå med spillet på når du blir opptatt med noe. Og selv om jeg absolutt skjønner at litt av nerven i spillet forsvinner når du kan «omgjøre» dårlige valg med et par museklikk, var det ikke SÅ gøy å spille samme oppdrag tre-fire ganger i originalen.
Konklusjon
Collapse of the Bronze Age bygger fint videre på forgjengeren, med en historiedrevet kampanje, mer innhold og en rekke justeringer og forbedringer. Med tanke på grunnleggende mekanismer gjør det egentlig ikke så veldig mye nytt, så hvis du spilte det første spillet til du ble god og mett av konseptet, haster det ikke akkurat å skaffe dette spillet. Den historiedrevne kampanjen er et fabelaktig tillegg, men kanskje mest for nye spillere – med tanke på hvordan den introduserer ulike spillelementer og kompleksitet speiler den egentlig originalkampanjen ganske tett.
Men for nye spillere er det ganske lett å anbefale Collapse of the Bronze Age. Det har et enkelt sett med mekanismer som spiller på lag med hverandre og skaper en helhetsopplevelse med overraskende mye grubling, og det krever ikke den samme tidsinvesteringen som mange mer avanserte spill gjør. Denne oppfølgeren er også, så langt, definitivt overlegen det første spillet og bør derfor være førstevalget om du vurderer å gå til innkjøp.
Spillet er riktignok i «early access», og har i skrivende tidspunkt kun de to første av fire kampanjeakter. De byr på mellom fem og ti timers spilletid, tenker jeg (jeg er snart ferdig tror jeg, og ligger på seks). I tillegg er det jo selvsagt både flerspiller og «skirmish», men jeg har ikke testet noe av det. Spillet er ganske problemfritt og velbalansert så langt, og de eneste tekniske problemene jeg har hatt er at enhetene mine sliter med å finne veien enkelte steder på noen brett. Jeg regner med det fikses. Ifølge Steam-siden skal spillet være i «early access» i cirka tre måneder, så hvis du syntes det virker interessant men ikke tar sjansen på tidliglanseringer trenger du ikke smøre deg med så voldsomt mye tålmodighet her.
TFC2: The Fertile Crescent 2 – Collapse of The Bronze Age er ute i «early access» på Steam nå, og vi fikk tilgang på tidlig kode av utgiver MicroProse. Her er en trailer: