Jeg betalte 75 kroner for et Commodore 64-spill på spillmessa i Kristiansand. Nå er dommen klar.
På årets Spillmesse i Kristiansand var det som vanlig et stort marked der man kunne plukke opp retrospill til en rekke plattformer – riktignok primært konsoller, som jeg ikke har den helt store interessen for. Gi meg heller Amiga, PC og Commodore 64, så snakker vi. Og det var faktisk noen Commodore 64-spill til salgs, så jeg endte opp med å bruke litt penger i år også. Først kjøpte jeg 75 Spill-samlingen fra Data-Tronic, som jeg har behørlig dekket før men er litt usikker på om jeg faktisk hadde fysisk i samlingen. Nå har jeg det i alle fall.
Egentlig var jeg fornøyd med det, men et ekstra t-skjortesalg på dag to ga meg litt mer penger å rutte med og jeg kikket over spillutvalget igjen. Da fant jeg et cover jeg syntes virket veldig fascinerende. En egyptisk kriger slåss mot et merkelig vesen med nebb, hva kunne dette være for noe? Bildene bak på boksen ga inntrykk av et én mot én-slåssespill, og grafikken så overraskende solid ut. Spillet kom fra Melbourne House, som blant annet hadde The Hobbit og Way of the Exploding Fist på rullebladet, men dette hadde jeg aldri hørt om. Jeg måtte nesten prøve det.
Tid for å slåss
Et par kvelder senere lastet jeg ned en .tap-versjon av spillet. Det vil for de uinnvidde si at dataen er lagret akkurat som på den originale spillkassetten, så lasteprosessen fungerer likt. Jeg ville ha opplevelsen så nærme den kunne være det å faktisk stappe inn kassetten i kassettspilleren og laste det inn på ekte maskinvare. Det tok fem-seks minutter å laste inn spillet, men et ganske kult lastebilde basert på coveret (eller kanskje coveret var basert på lastebildet?) gjorde innlastingen litt triveligere. Det var ingen musikk under lastingen, men med tanke på hvor irriterende musikken fra selve spillet endte opp med å være skal jeg kanskje bare være glad for det.
Spillet starter med en rullende demo der vi ser hvordan det fungerer, og jeg liker det jeg ser. Grafikken er fin, med store og tydelige figurer, og jeg lar meg imponere over de glatte og varierte animasjonene. Fighting Warrior passer fint inn i Melbourne Houses portefølje, sånn sett, og jeg ser likhetstrekk med både Way of the Exploding Fist, Bazooka Bill og Bop’n Rumble/Street Hassle/Bad Street Brawler (kjært barn har mange navn).
Litt for enkelt
Førsteinntrykkene når jeg starter selv er også gode, men det tar ikke så veldig lang tid før de faller litt sammen. I stedet for Fists dype kontrollsystem får vi her tre angrep og tre forsvar, og selv om noen fiender virker mer sårbare for enkelte angrep enn andre er det «det midterste» angrepet som generelt treffer oftest. Og da er det jo fristende å bare bruke det. Selv om animasjonen er ganske luguber – spillfiguren legger virkelig hoften i bevegelsen, for å si det slik. Du kan se selv i videoen under.
Forsvar er nesten meningsløst, for animasjonene tar så lang tid at du nærmest må være synsk for å få det til å funke. Posisjonering er heller ikke spesielt hjelpsomt, egentlig. Så da blir alt sammen veldig enkelt.
Når en fiende dør, etterlater han seg en krukke som du må slå med sverdet. Da gjelder det å treffe den nøyaktig, for hvis ikke mister du helse. Om du treffer, kan en av flere ting skje. Du kan få tilbake en del av den tapte helsen, spillet kan låse opp veien til et nytt miljø eller du kan ende opp med å påkalle en veldig vanskelig fiende. Ofte virker det ikke som det skjer noen ting. Det er tre miljøer i spillet, men det virker tilfeldig hvor du havner og jeg tror egentlig ikke det spiller så mye rolle heller. Akkurat det vet jeg riktignok ikke.
Her ser du spillet i aksjon. Jeg vil anbefale å skru ned lyden før du starter videoen, og beklager på forhånd om du bruker headset. Beklager også musepekeren, det er lenge siden jeg har gjort dette nå!
Så … bomkjøp? Nei, egentlig ikke. Jeg liker coverbildet, malt av norske Steinar Lund, selv om denne versjonen har kuttet vel mye i bildet. Jeg likter grafikken og animasjonene, og spillets fiender er kule. Det var gøy å teste. Men nå kjøpte jeg spillet fordi jeg så på det som en kuriositet – da jeg hadde Commodore 64 som eneste spillplattform, og kjøpte ett eller to spill i måneden (typisk fra 50-kronerskassa i andre etasje på Domus i Kristiansand), ville jeg nok håpet å få litt mer ut av det enn jeg endte opp med å gjøre her.
Til spillets forsvar skal det også sies at det er ganske gammelt. Altså, det høres litt banalt ut, men spillet kom altså i 1985, samme år som Way of the Exploding Fist (fra et annet internt Melbourne House-studio) og før det meste annet som gjerne regnes som kremen av denne typen spill på Commodore 64 og 8-bit-plattformer generelt. Slåssespillene var fortsatt i en relativt tidlig fase av utviklingen, og med det i mente er jeg litt imponert.
Jeg er uansett glad for at jeg faktisk spilte det. Alt for ofte har jeg kjøpt gamle spill på markeder og slikt, og så endt opp med å bare legge dem i resten av samlingen etter en periode.
Om toppbildet: Jeg jobbet i sin tid med et intervju med Steinar Lund. Det ble aldri noe av, dessverre, men han sendte meg en haug av bilder underveis i prosessen og maleriet coveret er basert på var et av disse (jeg kjente ikke til spillet da).