Vi har testet «Netflix for retrospill»

Strømmetjenesten Antstream Arcade har over 1100 spill, og fungerer overraskende godt.

Det finnes flere spillstrømmetjenester på markedet for tiden, og en som kanskje er spesielt relevant for Spillhistories lesere er Antstream Arcade. Denne tjenesten dropper nemlig de moderne spillene til fordel for eldre utgivelser. I skrivende stund har tjenesten over 1100 individuelle titler, og selv om spillutvalget må kunne beskrives som noe eklektisk har tjenesten rikelig med genuine klassikere for mange forskjellige formater.

Vi kan jo ta nettopp spillutvalget først. Det litt leie er selvsagt at tjenesten ikke har spill utgitt av Nintendo, Sega eller Sony, skjønt den har en del tredjepartsspill for Mega Drive. Det er selvsagt ganske utenkelig at for eksempel Nintendo ville tilgjengeliggjort sitt bibliotek for en tjeneste som dette, all den tid eksklusiv tilgang på retrospillene deres er en av kjernestrategiene for Switch. Til gjengjeld har Antstream vært flinke til å samarbeide med mindre aktører, og når man ser nøye på utvalget er det som nevnt mye snadder her.

Hovedskjermbildet.
Hovedskjermbildet.

Fra Taito til Gremlin

Vi har for eksempel legendariske Taito, representert med alt fra geniale Bubble Bobble til historisk viktige Space Invaders, i all deres arkadeprakt. Namco er med, og i tillegg til de åpenbare spillene (Pac-Man, Rally X, Galaga, Dig Dug og så videre) har de mer ukjente perler som The Tower of Druaga – et spill jeg nylig skrev om i et intervju med Junko Ozawa, som lagde musikken. Jaleco er her, med alt fra Saint Dragon til Earth Defense Force, Atari byr på flere av sine arkadespill, SNK byr på en hel bråte arkadespill, med navn som Ikari Warriors, Metal Slug og Fatal Fury. Andre representerte arkadeaktører inkluderer Data East (ja, Bad Dudes er her), Cave, Psikyo og Technos.

Dessuten har tjenesten en rekke spill for noen hjemmeplattformer som litt for ofte glemmes bort, nemlig Amiga, Commodore 64, ZX Spectrum og Atari 8-bit. På Amiga-fronten finner vi snadder som Sensible World of Soccer, Kick-Off-spillene, Pinball Dreams, Fantasies og SlamTilt, The Chaos Engine, Speedball-spillene, Disposable Hero, Alien Breed, Sleepwalker og så videre. På Commodore 64 har vi blant annet The Last Ninja-spillene, Uridium, Paradroid, International Karate (men ikke IK+), Impossible Mission, Pitstop-spillene, West Bank, et tonn med Llamasoft-spill, Law of the West, Dizzy-spillene, … vel, jeg kan fortsette ganske lenge, det er over 350 spill for denne plattformen alene.

Det blir ikke kulere enn dette!
Det blir ikke kulere enn dette!

Også ZX Spectrum har over 300 spill, med for eksempel Dizzy-serien, Skool Daze, Where Time Stood Still og The Great Escape. Atari 8-bit har langt færre spill – dette er en plattform jeg dessverre vet litt lite om, men jeg kjenner for eksempel igjen kritikerroste Encounter fra utvalget. Mega Drive har per nå 50 spill, flest fra europeiske og japanske utgivere, men også noen amerikanske (som Earthworm Jim-spillene).

Tjenesten har forøvrig flere versjoner av mange spill. Så selv om dette strengt tatt betyr at den har litt færre individuelle spill enn det antallet ulike titler indikerer, er det i mine øyne en bonus da det ikke bare sikrer at enda flere får gjenopplevd «sin» versjon av spillet, men også gir oss et godt inntrykk av forskjellene på de ulike plattformene. Så vil du spille Wizball, for eksempel, kan du velge mellom versjonene for Amiga, Commodore 64 og ZX Spectrum – glimrende.

Her er det imidlertid gjort noen småmerkelige valg – Commodore 64-klassikeren California Games er for eksempel ikke tilgjengelig på Commodore 64, men Mega Drive og Amiga. Winter Games er kun på Amiga og ZX Spectrum. ZX Spectrum-klassikeren Head over Heels? Commodore 64 og Amiga. At Amiga-klassikerne Mega Lo Mania og Premier Manager kun finnes på Mega Drive er også rart, men det slår meg at det kanskje kan ha noe å gjøre med at de bruker mus på Amiga og håndkontroller på Mega Drive. Jeg finner nemlig ingen spill som bruker mus som kontrollsystem på denne tjenesten. Det er ganske ergerlig!

Ok, da.
Ok, da.

Svakt PC-grensesnitt

Grensesnittet som lar deg navigere i spillbiblioteket kunne nok vært en del bedre, og jeg savner for eksempel ting som brukerscore og andre måter å bedømme kvaliteten på. Siden tjenesten har så mye rart, er det slett ikke alt som er like bra, og mye er av direkte laber kvalitet. Har du ikke kjennskap til for eksempel Amiga fra før, er det ingenting som indikerer at Disposable Hero er en ukjent perle, eller at det kanskje ikke er Steigar du vil prøve for å se plattformen på sitt beste. Legg til merkelig tagging («driving» og «racing» gir vidt forskjellige resultater, uten noen logiske skillelinjer) og det faktum at titlene på mange av spillcoverne er så godt som uleselige, og resultatet er at det å finne spill er vanskeligere enn det burde være.

Jeg mistenker at mange av problemene mine bunner ut i at dette er en tjeneste som er designet med mobile plattformer i tankene. Det enkle er ikke alltid det beste, og jeg savner både innstillingsmuligheter og finkontroll over grensesnittet.

Det var mye banking av folk på gata i gamle spill.
Det var mye banking av folk på gata i gamle spill.

Men når du har funnet et spill du vil spille, blir opplevelsen bedre. Faktisk ble jeg skikkelig overrasket over hvor glatt det fungerer, og selv hektiske actionspill er fullt spillbare. Neida, er du en arkadespillentusiast velger du ikke først og fremst denne løsningen for den perfekte opplevelsen, men for oss vanlige dødelige fungerer det greit nok. Kontrollene er responsive og bildekvaliteten holder stort sett et høyt nivå.

Jeg merker riktignok at enkelte typer spill virker dårligere egnet til strømming enn andre – da jeg prøvde Amiga-spillet Burnin’ Rubber, et typisk arkadebilspill med klassisk bak bilen-perspektiv, ble kvaliteten på skjermbildet merkbart dårligere med en gang jeg kom opp i fart og det skjedde mye på skjermen samtidig. Det var mindre problemer med Top Gear 2 på Mega Drive, som virker litt langsommere og mindre «bråkete», men også der var det tydelige artefakter på skjermbildet. Kanskje det er derfor det er så få slike spill på tjenesten? Det var uansett ikke problematisk å spille disse spillene.

Men alt i alt? Det funker faktisk ganske bra, det her. Det hadde sikkert fungert temmelig mye bedre med ferdigoppsatt emulator innebakt i selve klienten og et system som lastet ned spillene i stedet for å strømme dem, og det er jo litt ironisk at å spille flere av disse spillene bruker flere titalls ganger så mye data per sekund enn det man hadde brukt på å laste hele spillene ned én gang. Men sånn er det jo med strømming.

Utfordringer.
Utfordringer.

Utfordringer og konkurranser

Antstream har også noen fiffige ekstrafunksjoner. Mange spill, selv enkle Commodore 64-titler, støtter nettbaserte poengtavler, for eksempel, man kan utfordre venner og få «achievements», og flere spill har spesifikke utfordringer man kan forsøke seg på – hvor mange poeng klarer du å sanke i Pac-Man med ett liv og uten å få lov til å spise spøkelser, for eksempel. Å lykkes i slike utfordringer gir deg erfaringspoeng for å «levle opp» profilen din, samt krystaller som du kan bruke til å låse opp nye utfordringer eller delta i turneringer. Det var nylig en Pac-Man-turnering der blant annet Billy Mitchell deltok, og nå som det har vært Halloween var det en konkurranse i Night of the Demon-brettet til SlamTilt på Amiga.

I utgangspunktet trodde jeg ikke jeg kom til å bry meg så mye om ting som dette, men det var faktisk litt artig. Det er litt gøy å spille kjente spill med nye mål og strategier i tankene, og flere av utfordringene er faktisk ganske fantasifulle.

Ellers kan jeg nevne at man får fire lagreposisjoner per spill, så det er mulig å ha flere spill gående i de tilfeller hvor det er aktuelt. Lokal flerspiller støttes også i mange utgivelser. Jeg fikk merkelig nok ikke dette til å fungere da jeg prøvde Bubble Bobble, men jeg lykkes i å få lokal flerspiller i Sensible World of Soccer. Det er mulig Antstream ikke er noen fan av min gamle Xbox 360-kontroller, eller liker at den er i kombinasjon med en Xbox One-kontroller – jeg vet ikke. Uten noen muligheter til å konfigurere verken tastatur eller kontrolloppsett fikk jeg heller ikke jobbet meg rundt problemet.

Dette blir jeg aldri lei av.
Dette blir jeg aldri lei av.

I sin iver etter å gjøre spillopplevelsen så enkel og (antakeligvis) mobilvennlig som mulig, har Antstream tatt seg noen friheter med flere spill. Mange spill mangler introduksjonssekvenser og til og med tittelskjerm, og det føles jo ganske skuffende å starte for eksempel Chaos Engine uten å få intromusikken. Her burde man heller fått et valg under oppstarten. Og mens jeg ser at det er brukervennlig å for eksempel dele Pinball Dreams inn i fire separate «spill», et for hvert brett, syntes jeg igjen det er veldig trist å ikke få tilgang på all den deilige musikken i menyen. Ting som dette gjør at det ikke alltid føles som vi får komplette versjoner av spillene i samlingen.

Konklusjon

Antstream er en interessant tjeneste. Den har et ganske enormt spillutvalg, med en god kombinasjon av velkjente klassikere og ukjente perler. Samtidig virker det ikke akkurat som kvalitetskontrollen har vært kjempestreng. Det er greit nok, én manns søppel er en annen manns skatter, og så videre. Men siden tjenesten har så mange spill de fleste aldri har hørt om hadde det vært veldig kjekt med brukeranmeldelser og andre måter å skille gode og dårlige spill fra hverandre på.

Jeg elsker at Antstream gir nytt liv også til mer oversette plattformer som Amiga, Commodore 64 og ZX Spectrum, men nå er jo jeg ekstra glad i retrospill og hvis du i større grad er en konsollspiller kan det tenkes spillutvalget skuffer litt (selv om det altså er rikelig med arkadespill og 50 Mega Drive-spill her). Som en strategi-, eventyr- og rollespillentusiast syntes jeg det er leit at det ikke er noen spill som bruker mus her, og tjenesten kunne jo hatt noen PC-spill også?

Et kjent spill for mange her i Norge.
Et kjent spill for mange her i Norge.

Jeg opplevde selve spillstrømmingen som overraskende solid, selv på en oppkobling som egentlig ikke er ideell for slikt. Kontrollene føles responsive, og skjermbildekvaliteten holdt seg som regel høy, skjønt enkelte spilltyper virket mer sårbare for artefakter enn andre (bilspill, for eksempel). Men den tekniske implementasjonen rundt selve spillingen syntes jeg ikke er så veldig god – grensesnittet er åpenbart laget med mobile plattformer i tankene, og er både kronglete og mangelfullt på PC. Det beste jeg kan si om det er at det funker.

At tjenesten også tilbyr konkurranser, nettbaserte poengtavler og individuelle, skreddersydde utfordringer for mange spill er en bonus. Alt i alt syntes jeg Antstream har vært en trivelig opplevelse, og det er gøy å ha så mange forskjellige retrospill noen museklikk unna en runde eller to. Samtidig er det ikke et format som virkelig frister meg til å gå i dybden i disse spillene, og jeg kan jo ikke komme unna at selv om strømmingen fungerer bedre enn jeg hadde forventet, gir den jo ikke noen optimal opplevelse.

For tiden kan man teste Antstream gratis uten å legge inn betalingsinformasjon (så du slipper å kansellere selv når prøvetiden er over), og det anbefaler jeg absolutt at du gjør. Tjenesten koster cirka 90 kroner i måneden. Selv liker jeg altså Antstream, men om jeg liker den nok til å fortsette å abonnere når prøveperioden er over … vel, det er jeg jommen ikke sikker på.

Antstream er tilgjengelig på Windows, Mac, Android, Linux, Amazon Fire og Nvidia Shield. Jeg har bare testet tjenesten på Windows.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: