4×30 Commodore 64-spill, del 30

Vi avslutter denne episke serien med en god blanding gode og dårlige spill.

I denne artikkelserien spiller jeg meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire av spillene har sneket seg inn i mer enn én spillsamling. For å likevel ende opp med totalt 120 spill har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill som brukes når et spill fra hovedsamlingene ellers ville dukket opp for andre gang.

De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.

Etter en liten sykdomsforsinkelse er endelig den siste artikkelen i serien ute. Den første ble publisert 9. september 2022, men jeg startet faktisk spillingen (og skrivingen) allerede i februar 2022. Jeg tenkte det kunne være lurt å få et lite forsprang med ferdigskrevet stoff, slik at jeg slapp lange pauser om det skulle komme perioder der jeg ikke hadde tid til å arbeide med serien. Det kom godt med, skulle det vise seg.

Men dermed har jeg altså holdt på med dette prosjektet (av og på) i over to år nå, og det er litt i overkant lenge. Jeg merker det på motivasjonen, og jeg tipper faste lesere har merket det på min stadig kortere tålmodighet med spill som byr på friksjon. Så det er godt å være ferdig. Eller, altså. Jeg må jo skrive om de fire siste spillene først:

Karnov (Activision, 1988)

Det siste spillet på Big Box 30 Mega Games er … strengt tatt ikke spesielt godt. Karnov stammer fra arkadehallene, men om jeg ikke hadde visst det hadde jeg trodd det stammet fra ZX Spectrum. Det ser nemlig ut som spillet først ble konvertert til den plattformen, og så kom derfra til Commodore 64.

Den fargefattige Spectrum-grafikken er egentlig ikke det store problemet her. Faktisk gir den spillet et litt unikt og dystert særpreg, som jeg savnet med en gang jeg tok en titt på arkadeoriginalen for å se hvordan spillet egentlig skulle se ut.

Problemet er heller hastigheten. Jeg tipper at Spectrum-versjonen går glattere, for uansett hva annet man kan si om det erkebritiske «vidunderet» med gummitaster, har den en raskere hovedprosessor enn Commodore 64. Her er spillet ordentlig treigt, spesielt når det skroller eller det er mange fiender på skjermen samtidig.

I starten virker også Karnov absurd vanskelig, men det blir litt bedre etter hvert. Jeg syntes faktisk det var artig å se hva som ventet rundt neste hjørne, og det virker som utviklerne har gjort et hederlig forsøk på å gjenskape arkadespillets mange krumspring.

Men det blir slitsomt i lengden, på grunn av hastigheten. Og selv om grafikken har sin sjarm, gjør den det veldig vanskelig å se noen av kulene som kommer mot deg. Alt i alt? Et trist farvel med en samlepakke som har levert mye godt … og mye veldig dårlig.

Tunnel Vision (Hewson/Rack-It,1987)

Her har vi et spill jeg nok burde testet med en motspiller, for alene er det litt tamt. Men jeg har ikke kommet til del 30 i denne serien uten å bringe inn medhjelpere for å gjøre det nå. Konseptet er uansett artig. Det er et futuristisk racingspill, men poenget er ikke å komme først til mål. Du og motspilleren (som spilles av datamaskinen om du er alene) befinner dere i en tunnel, der dere må prøve å fange en ball og så frakte den til målsonen uten at motspilleren får fatt i den.

Det som gjør spillet ekstra interessant – men også ekstra desorienterende – er at det er mulig å kjøre i begge retninger. Så hvis ballen er bak deg et sted, kan du snu. Men tunnelen går i en sløyfe, så hva som er «bak» og hva som er «foran» er ikke alltid like lett å vite.

Spillet faller litt sammen for min del, fordi selve kjøringen strengt tatt ikke er spesielt moro, utfordrende eller tilfredsstillende, og fordi det å kjempe med motstanderen om ballen heller ikke akkurat får pulsen opp. Kanskje den kjedelige presentasjonen skal ha noe av skylden. Men jeg tipper som sagt det hadde vært artigere om jeg hadde noen å spille med – selv om jeg ikke har nok tro på det til at jeg henter Tunnel Vision frem neste gang TheC64 er koblet til.

Jeg ser forøvrig at det er mulig å lage egne baner. Det er jo alltid en kul bonus. Men, eh. Det er ikke så mye å si om dette her, altså. Det har vært mange kule spill i denne pakken, men merkelig nok har den siste tredjedelen vært overraskende tam.

Traz: Transformable Arcade Zone (Cascade Games, 1988)

Dette spillet var en trivelig overraskelse. Traz er som du garantert skjønner inspirert av Arkanoid (for 20 artikler siden hadde jeg garantert tatt meg tid til å forklare konseptet for de tre av dere som ikke kjenner Arkanoid), men utviklerne har gjort ganske mye morsomt her.

For eksempel har du på de fleste brett to plater som du kan styre, og disse kan for eksempel være i toppen og bunnen av skjermen, på begge sidene eller til og med sammen slik at den ene er over den andre. Det er heller ikke slik at du automatisk dør om du ikke treffer ballen, for det er bare elektriske områder som er farlige. Brettene kommer dessuten i det som virker som tilfeldig rekkefølge, og når du har vunnet et brett velger du selv veien videre. Et innebygd redigeringsverktøy finner vi også i spillet.

Spillet har også kule bonuser, slik som at du kan skyte raketter (som tar med seg flere brikker når de treffer) eller få multiball – gjerne flere samtidig, jeg tror min rekord var seks baller i spill. Jeg liker også presentasjonen, den er ren og pen. Ah, og spillet har samarbeidsmodus.

Så er det jo selvsagt noen ting jeg ikke er så begeistret for. Jeg liker for eksempel ikke at bonusene du kan grabbe bare er spørsmålstegn, så du ikke vet hva du får. Spesielt ikke siden mange av dem er skadelige eller irriterende (slik som at ballen plutselig får superfart). Og Traz gjør også den tullete Arkanoid-greia der det plopper inn «fiender» som surrer rundt og kommer i veien. Disse er spesielt plagsomme her, for hvis de beveger seg over platen din går den mye treigere. Dette kan være fatalt. Begge disse tingene er klassiske eksempler på spilldesign som bruker flaks/uflaks som et middel for å øke vanskelighetsgraden.

Å spille spill som dette med joystick er jo heller aldri ideelt, men dette er noe Traz strengt tatt ikke kan klandres for. Commodore 64 fikk mus etter hvert, men det var ikke noe folk flest hadde. Og paddle-kontrollerne fra plattformens barndom ble aldri særlig populære, dessverre.

Men Traz er altså ganske gøy, og passelig unikt. En god avslutning for Red Hot Hits, en pakke der vi har fått alt fra søppelspill til genuine klassikere.

Escape (New Generation Software, 1984)

Kult dinosaurbilde. Teit å bruke grønn tekst på grå bakgrunn for instruksjonene. Selve spillet? Meh.

Dette er visst en Commodore 64-versjon av et ZX Spectrum-spill fra 1982, så jeg forventet heller ikke det helt store. Spillet slenger deg inn i en labyrint med én til fem dinosaurer, avhengig av hvilket nivå, og så må du løpe rundt for å finne en øks som du kan plukke opp og bruke for å åpne utgangen.

Problemet er at du ikke kan se hvor øksa er. Hvis du klarer å finne den, blir rammen på skjermbildet sort når du står oppå den. Så må du trykke skyteknappen for å plukke den opp. Spillet gjør heller ikke noe for å vise hvor du har vært, så med mindre du utforsker på en veldig strukturert måte – litt vanskelig når man jages av dinosaurer – er det fryktelig lett å gå i surr og ende opp med å bare labbe rundt på måfå og håpe at du treffer på øksa.

Det eneste jeg har bittelitt sansen for med Escape er grafikken, som er veldig enkel men for så vidt litt stilig.

Escape var en passende avslutning for denne pakken, som generelt ikke har imponert. Men det forventet jeg heller ikke at den skulle gjøre, og det skal sies at det har vært noen godbiter her også.