En kveld med flipperspill

Jeg deltok på Kristiansand Pinball Open i går. Slik gikk det.

I disse dager arrangeres Kristiansand Pinball Open, faktisk går hovedturneringen av stabelen mens jeg skriver dette. Jeg var med på gårsdagens Stern Army-turnering, og nå føler jeg meg både stiv, støl og bakfull (uten å ha drukket mer enn tre øl, så det var ikke alkoholen som slet hodet ut).

Jeg må begynne med å si at Kristiansand Pinball Open er et fabelaktig event, og det er nesten litt surrealistisk at vi har en så stor greie her nede på det ellers så treige (men blide!) Sørlandet. Gjengen bak har gjort en helt fantastisk jobb. Jeg er medlem i arrangørklubben, Kristiansand Arkade & Flipperspillforening, men har klart å snike meg unna alt av turneringsrelaterte oppgaver (beklager det!).

Så hvordan gikk turneringen for min del, da? Jeg er glad du spurte! Første runde var med Stranger Things. Dette er, som navnet sikkert hinter om, et nyere spill. Det er dritkult. Og viktigere: Det er et spill jeg kjenner godt, og er rimelig flink på. Så jeg gikk inn i matchen med visse forventninger … som ble fullstendig knust. Jeg fikk ingenting til, og må ha sett ut som den amatøren jeg er. Sisteplass. Flott start!

Jeg gikk og kjøpte meg en øl i baren. Den trøstet litt.

Neste runde: The Addams Family. En klassiker av et spill som jeg egentlig har spilt en god del, men det er lenge siden nå og jeg ble aldri ordentlig flink. Men det som er greit med The Addams Family er at det kan være en skikkelig drittsekk. Og i går kveld var det brutalt. Jeg så motspillerne mine kludre det til gang etter gang etter gang, og da den siste runden startet hadde jeg en ledelse som spiller nummer tre. Jeg begynte å få forhåpninger. Spiller én … ute. Spiller to … ute. Jeg hadde enda en grei ball. Spiller fire … ute. Fra siste til førsteplass!

Så var det over på Led Zeppelin, et spill jeg aldri hadde prøvd før. Det er tydeligvis helt nytt, for det virket ikke som motspillerne hadde særlig med erfaring heller. Siden jeg ikke ante hva jeg burde gjøre konsentrerte jeg meg bare om å holde ballen i spill, og PRØVE å sikte på ting som blinker (det er den grunnleggende greia i flipperspill: hvis du ikke vet hva du skal gjøre, så sikt på noe som blinker). Og det funket! Igjen kludret motspillerne det til en etter en, mens jeg virret meg videre uten å skjønne hva jeg gjorde.

Her startet jeg som nummer én, så det var en skikkelig nervepirrende sisterunde mens jeg ventet for å se om noen klarte å ta meg igjen. Uten erfaring med spillet vet jeg jo ikke hva som er en god score, og hvor lett det er å få millionene til å trille inn hvis man først får de riktige bonusene. Min score var neppe i nærheten av god, men den holdt. En sisteplass og to seiere – mitt eneste ordentlige mål for denne turneringen var å ikke havne på sisteplass totalt, og med to seiere etter tre runder mistenkte jeg at jeg var på god vei til å sikre det målet.

Ny øl, og nytt spill. Eller strengt tatt et veldig gammelt spill. Harlem Globetrotters. Tre av oss, meg inkludert, hadde nærmest null erfaring med dette, mens sistemann hadde spilt det en god del. Men jo eldre en maskin er, jo større rolle spiller generelt flaksen. Og dette spillet har et skikkelig merkelig oppsett med to flippere på den ene siden, som gjør det utrolig lett å miste ballen på en måte som aldri vil skje i et vanlig spill (ved at den glir inn mellom flipperne og ruller ned ved siden av). Det var vel slik jeg mistet to av tre baller – men i motsetning til motspillerne klarte jeg stort sett å få den til å treffe ting først. Og endte opp med en ny seier! Som sagt: Bare flaks. Men gøy.

Over på neste spill, nemlig Demolition Man. Dette er et nittitallsspill, og det har mye kult ved seg. Men jeg har aldri blitt flink i det. Flaksen gikk også tom, og etter to baller hadde jeg en patetisk score og klar sisteplass. Den tredje ballen var rimelig god, så om ikke annet følte jeg at jeg klarte å demonstrere at jeg hadde noe på turneringen å gjøre. Men den reddet meg ikke fra sisteplassen.

På dette tidspunktet var lokalet dritvarmt og jeg tror ikke gassmiksturen som fylte det kvalifiserer til å kalles luft. Ryggen knirket og jeg hadde antydning til krampe i den ene leggen. Men jeg hadde det veldig gøy.

Neste runde gikk på Iron Maiden, et nytt-ish spill som til daglig står på klubben. Det er et av de spillene jeg av en eller annen grunn aldri spiller. Det er dette som skiller meg fra de seriøse spillerne – jeg spiller favorittene mine, og tar en runde eller to på andre spill når jeg får lyst. Proffene øver, og selv om de ikke liker et spill bruker de timer på dem.

Jeg har for ordens skyld ingenting negativt å si om Iron Maiden, utover det dustete Ion Maiden-søksmålet fra en stund tilbake. Og jeg fikk en god andreplass, selv med skikkelig «uflaks» på multiballen (grunnen til anførselstegnene er at jeg bare bruker refleksene når jeg har multiball, jeg gjør ikke den greia med å samle opp baller og få hastigheten ned, som proffene gjør).

Ny øl, og siste runde før finalespill. Den tok meg til en maskin jeg strengt tatt ikke liker i det hele tatt, Johnny Mnemonic. Denne nittitallsmaskinen har mye kult ved seg, men også noen skikkelig teite elementer slik som tidenes dårligste «dataspill» som spilles i score-vinduet og ikke gjør annet enn å få deg ut av flyten. Det ble også klart at spiller nummer én, som hadde kommet helt fra Italia for å delta, ville være uslåelig. Han spilte og spilte. Men jeg hadde en rimelig god førsteball, og en elendig ball i midten og en god sisteball. Dermed cruiset jeg inn til en ny andreplass.

Med det endte jeg faktisk opp på 22. plass, av 94 spillere. Og det var jo over all forventning. Jeg har nevnt flaks noen ganger, men jeg hadde uflaks av og til også, så jeg skal være forsiktig med å snakke meg selv ned. Kanskje litt av greia var at jeg spilte enkelt, mens motspillerne som åpenbart var mye bedre spillere enn meg ofte prøvde (og feilet) på mer avanserte greier som kunne gitt dem svære poeng hvis de lykkes? Jeg vet ikke. Kanskje kula bare er rund.

(jeg skulle likt å fortelle hvem som vant, men jeg er rett og slett usikker siden jeg måtte rekke en buss og ikke fikk med meg avslutningen – resultatene blir sikkert publisert på arrangementets Facebook-event etter hvert)

Toppbildet er tatt av Kristian Foshaug ved en annen anledning.