Dette spillet er skikkelig snadder.
Tidligere denne uken tok jeg en titt på det sideskrollende romskytespillet R-Type Dimensions III. Nå skal et annet spill i sånn omtrent samme sjanger til pers.
Psyvariar 3 er riktignok ikke noen nyversjon av et gammelt spill, men et helt nytt innslag i en serie som har ligget brakk i over 20 år. Det er heller ikke sideskrollende, men vertikalskrollende. Og det har absolutt ingen knotete vegger å krasje i. Til gjengjeld har det en god del kuler. Fryktelig mange kuler. Enormt … ja, du skjønner tegninga. Vi er i «bullet hell»-sjangeren her.
Som seg hør og bør styrer du altså et lite romskip, og poenget er å komme seg gjennom syv individuelle brett fulle av fiender som spyr ut kuler i psykedeliske mønstre for å kverke deg. Spillet er hundre prosent 2D med tanke på spillmekanismene, men grafikken er i 3D og i bakgrunnen får vi en luftig reise gjennom tredimensjonale miljøer – som du ikke har tid til å se på hvis du har lyst til å overleve.
Det var da voldsomt!
Førsteinntrykket i møte med et spill som dette er sannsynligvis «hvordan i heiteste helvete er det meningen man skal overleve her?» Ved første øyekast virker det nemlig umulig. Men det viser seg at spillet bjeffer kraftigere enn det biter. For hvis du kommer fra et spill som for eksempel R-Type III forventer du selvsagt at hvis fiendens kuler treffer romskipet ditt, er det over og ut. Men slik er det ikke. I stedet er det egentlig bare en knøttliten bit av skipet – som du kan få spillet til å markere eksakt – som faktisk er sårbar for fiendens angrep. Cockpiten, om du vil.
Dermed blir det med ett mye mer overkommelig å tråkle seg gjennom kulene som kommer susende mot deg, og så lenge du ikke blir for fokusert på å sikte på fienden er det langt fra så vanskelig som det kulefylte skjermbildet gir inntrykk av. Du må bare holde konsentrasjonen oppe, og ikke bli distrahert.
Det hjelper også at kulene er designet slik at de skal være lette å se. Skarpe og tydelige, med skrikende farger. Du vil aldri lure på hva som er farlig og hva som bare er en del av en skyskraper i bakgrunnen.
Så er det ikke dermed sagt at Psyvariar 3 er et spesielt lett spill. Det gjør sitt beste for å overvelde deg, og krever maks konsentrasjon når du spiller. Men øvelse gjør mester, og der du starter med å slite med det første brettet tar det ikke veldig lang tid før du fnyser i irritasjon over deg selv om du i det hele tatt mister et liv på samme brett. Etter hvert kan det å la en stor fiende (og poengene han bærer) unnslippe være nok til at du ergrer deg på deg en «restart».
Men du irriterer deg aldri på spillet. Her er den enorme forskjellen på Psyvariar 3 og R-Type III. Det er alltid hundre prosent din egen feil når du dør, selv første gangen du prøver deg på et brett, og det er aldri på grunn av at spillet drar et skittent triks. Og da føles det helt greit, egentlig. Irriterende, ja, men hvis du har flere liv må du bare hive av deg skuffelsen med en gang og kjøre på videre. Poengene kaprer seg ikke av seg selv!
Spill mange ganger
Som med klassiske arkadespill slipper du å fullføre spillet på tre liv, så lenge du har noen ekstra «continues» i bakhånd. Slike får du ikke ved å putte penger i DVD-stasjonen, men de låses gradvis opp mens du spiller – jeg tror hver andre runde gir deg en ny «continue», og du bruker ingen på første «credit» (omstart er også gratis). Det tar ikke veldig lang tid før du har nok til å kjøre gjennom hele arkademodusen, selv om du kun klarer et par-tre brett før din første «game over».
Men det å fullføre spillet er egentlig ikke det Psyvariar 3 handler om. I stedet er det jakten på poeng som står i fokus, og spillets brett er ment å skulle spilles flere ganger og i flere vanskelighetskonfigurasjoner. Mengden poeng du får avhenger av vanskelighetsgraden, og hver gang du fullfører et brett (dreper en «boss») bedømmes innsatsen din. Mener spillet du har gjort en god nok jobb, kan du velge en høyere vanskelighetsgrad for neste brett. Eller du kan la være, selvsagt.
Høyere vanskelighetsgrader betyr flere fiender, flere kuler og selvsagt flere muligheter for å få poeng. Men det er mer enn det høres ut – alt er sirlig designet uansett vanskelighetsgrad, så det du får er i praksis brett som oppleves helt annerledes å spille på hver av de tilgjengelige vanskelighetsgradene. Det er til og med mulig å låse opp helt nye bosser på denne måten.
Risiko > trygghet
Psyvariar 3 er naturlig nok ikke et enormt komplisert spill, men det har en viss dybde du må være klar over om du har tenkt å klatre på topplistene. Som selvsagt i stor grad handler om å spille risikabelt. For eksempel får du noe som heter «buzz» ved å passere veldig nærme fiendens kuler, så du merker etter hvert hvordan instinktet ditt gradvis går fra å fortelle deg at kuler må unngås til at kuler må oppsøkes. Litt som møllen tiltrekkes av flammer. Så gjelder det jo selvsagt å finne balansen. Ta sjanser, men ikke for store sjanser. Kanskje ta litt større sjanser på første brett, når du kjapt kan restarte om du brenner deg, og litt mindre sjanser første gang du spiller brett nummer fire?
Du kan få mer buzz om du legger skipet ditt inn i roteringsmodus, forresten. Da blir ikke dine egne kuler like spredd, så det er perfekt for å treffe tøffe fiender og treffe dem hardt. Men skipet ditt flyr også mye langsommere. Så du ofrer mobilitet for buzz og slagkraft. Risikabelt, men fristende!
Dette tillater deg også å gå opp i nivå, og spillets maksimale nivå er 255. Kanskje en liten 8-bit-hyllest der. Å gå opp i nivå gjør deg usårbar i en kort periode, og gjør våpenet ditt mer slagkraftig permanent. Så igjen, jo mer risikabelt du spiller tidlig i spillet, jo bedre rustet er du når fiendene blir virkelig hissige mot slutten. På høye vanskelighetsgrader kan udødeligheten også være ekstremt viktig, så da gjelder det å spille slik at du mer eller mindre kontinuerlig går opp i nivå. Såpass flink er ikke jeg, riktignok.
Om det blir helt kaos på skjermen og du mister kontrollen fullstendig, har du forresten muligheten til å fyre av en bombe for å renske skjermen for kuler og (vanlige) fiender. Denne kommer i to utgaver, avhengig av om du trykker eller holder inne bombeknappen, og du har en viss mengde til rådighet pluss muligheten til å tjene flere underveis. Mitt viktigste råd er å huske at du har muligheten, og heller bruke den en gang for mye enn en gang for lite. Kanskje du tenker at du trenger den på neste boss, men kanskje det å bruke den nå betyr forskjellen på å komme dit eller ikke.
Du får også velge mellom syv ulike piloter – inkludert heksa Cotton, av en eller annen grunn – som har ulike romskip. Disse har ikke bare forskjellige typer våpen, men også ulike måter å tjene ekstra poeng på. En scorer mer på å skyte fiendene på kloss hold, en scorer mer på å buzze, en har teleportering som bomben sin, og så videre. Hver pilot har sin egen toppliste.
Herlig å spille
Alt dette resulterer i et spill som rett og slett bare er herlig å spille. Jeg har spilt arkademodus hundreogørten ganger nå, og jeg syntes fortsatt det er gøy å rulle gjennom første brett fordi jeg fortsatt har forbedringsmuligheter og fortsatt blir utfordret ettersom mine egne krav til meg selv er mye høyere nå enn tidligere. Psyvariar 3 er mye kortere enn flere ganger nevnte R-Type III, for eksempel, men til gjengjeld er hver eneste lille bit av spillet designet for moro, flyt og gjenspillingsverdi.
Apropos gjenspillingsverdi, i tillegg til arkademodus kan du for eksempel spille i «arrange»-modus der du har maks nivå på våpenet ditt og fienden til gjengjeld er maks farlige. Eller «caravan», som ber deg om å score så mange poeng som mulig på to minutter. Du kan også velge oppdrag, der du må oppnå veldig spesifikke ting. Så det har litt å by på.
Jeg har egentlig fint lite å utsette på selve spillet, det eneste er at jeg skulle ønske det var mulig å skru av aktivering av roteringsmodus ved å «dobbelt-dytte» analogstikka. Det skjer litt for ofte uten at jeg vil det, og jeg har allerede skulderknappene til dette. Jeg syntes også spillerskipene er litt langsomme, men det er egentlig en vanesak som sikkert irriterer sjangerveteraner med spesifikke forventninger mer enn det irriterer meg.
Grafikken er … okay. Jeg skjønner at utviklerne har prøvd å emulere stilen til forgjengerne, men det ser egentlig bare utdatert ut. Riktignok er det betydelig bedre i bevegelse enn på bilder, og fokuset må uansett være på fiendens kuler og ikke grafikken. Så det er ikke noe problem. Om du stusser over måten skjermbildet er lagt opp på, er forklaringen at klassiske arkadespill i sjangeren la skjermen på høykant for å gi deg best mulig sjanse til å se hva som var foran (over) deg, og spillet emulerer dette ved å rett og slett kutte ut innholdet på kantene av skjermen.
Om grafikken er litt tam, er musikken fantastisk. Herlig nittitalls, masse energi og perfekt tilpasset det som skjer på skjermen. Det eneste som irriterer meg er at selv på maks styrke er volumet fryktelig lavt. Lydeffektene er ikke noe å skryte av, men de har jeg uansett satt ekstra lavt for å få mer musikkfokus. Det eneste du «trenger» å høre er strengt tatt stemmen som annonserer at du går opp i nivå.
Konklusjon
Jeg er ikke noen Psyvariar-veteran, og generelt er jeg ikke fryktelig bevandret i «bullet hell»-sjangeren heller – skjønt jeg har brukt mange timer bak spakene på den flygende pannekaken i arkadevidunderet Strikers 1945 Plus. Ekspertene får ta mine konklusjoner med en klype salt, og oppsøke andre artikler om de vil ha detaljer om hvor godt Psyvariar 3 fungerer som en oppfølger. Det jeg kan si er at jeg har hatt det knallgøy med dette spillet, og at det har gitt mersmak.
Så hvis du liker actionspill generelt, og tenker at det kanskje kunne vært gøy å dyppe tærne i en sjanger som er mye mer populær enn du tror, tipper jeg at spillet vil fungere like godt for deg som det gjorde for meg. Det byr på en velsmurt og vanedannende spillopplevelse som belønner øvelse med ekstra lag med dybde du ikke nødvendigvis legger merke til i starten. Psyvariar 3 får tommel opp fra meg.
Psyvariar 3 er ute på alle plattformer nå, og jeg fikk anmelderkopi av PC-versjonen (som du finner på Steam) i god tid før lansering.