Jeg har spilt Human Killing Machine. Send hjelp.
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. I denne runden fokuserer jeg på Amiga-plattformen, med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Mars 1991 var nok en god måned for Amiga-spill, med anmeldelser av klassikere som strategispillet Sid Meier’s Railroad Tycoon, førstepersonsskyteren(!) Cybercon III, arkaderaceren Super Monaco GP, den ambisiøse sjangerblandingen Armour-Geddon (som jeg virkelig må ta en titt på snart), Bitmap Brothers-spillet Gods og det første spillet i Star Control-serien.
Det merkelige, Pyton-aktige tøysespillet Viz fikk også mye oppmerksomhet, og det samme gjorde det isometriske actioneventyret Escape from Colditz – en ganske kul «røm fra fangeleiren»-sak basert på et brettspill, som har fått ryktet sitt besudlet av utviklernes frekkhet. I stedet for å betale noen for å lage musikk for spillet sitt, rappet de nemlig bare en låt laget av norske Bjørn Lynne. Den er forøvrig ganske kul (selv om den passer rimelig dårlig med andre verdenskrig-temaet), og du kan høre den her:
Human Killing Machine
I likhet med januarnummeret, kommer marsnummeret av CU Amiga med ett komplett, kommersielt spill på disketten. Det heter Human Killing Machine. Jeg har hørt tittelen før, men vet ingenting om selve spillet. Jeg tviler imidlertid på at det er like begredelig som Super Huey fra januar.
[ti minutter senere]
Uh. Hva. I. Helv…
HVA ER DETTE FOR NOE DRITT?
[ti minutter senere]
Okay, pust rolig nå. Så her er greia: Human Killing Machine er grusomt. Det er, simpelthen, noe av det dårligste jeg noensinne har sett kjøre på en Amiga. Super Huey virket også forferdelig, men der var det i det minste en liten sjanse for at jeg rett og slett ikke skjønte hva jeg holdt på med. Her? Det er ingenting å skjønne.
Street Fighter minus all moroa
Human Killing Machine er et slåssespill i Street Fighter-stil. To slåsskjemper møtes til dyst, og må banke livskiten ut av hverandre over flere runder. Du vet hvordan disse spillene funker, så vi kaster ikke bort mer tid på den biten.
Det første jeg la merke til da jeg startet Human Killing Machine var at det virket som datamotstanderen var ødelagt. Han sto bare der, og gjorde tilsynelatende tilfeldige bevegelser. Men okay, da skulle det vel være lett å vinne, i det minste? Neida. Jeg slo og slo på fyren, men han mistet bare bittelitt helse hver gang. Ikke bare det, men han fikk et stadig påfyll av helsepoeng.
Og så klarte han, endelig, å treffe med et av de tilfeldige angrepene sine. Bang, en tredjedel av helsen min var borte. Slik fortsatte det – jeg slo og slo, og følte meg omtrent like effektiv som en fyr som kaster vannballonger på en Tiger-stridsvogn. Han, derimot, bare surret og surret – helt til surret tilfeldigvis resulterte i et nytt treff, og en ny tredjedel av helsen min var borte.
Han vant kampen.
Spamming funker
Da jeg prøvde igjen, fant jeg ut at den mest effektive måten å spille på var å gjenta samme bevegelse om og om igjen – i dette tilfellet en slags sklitakling mot foten (dette så også ut til å minimere sjansen for å bli truffet av tilfeldige angrep). Ved å gjøre dette, vant jeg tre ganger, og kunne slåss mot nestemann. Som var en hund. En … helt ordinær hund. Shepski, het den – vi er i Sovjet her, med Kremlin som bakgrunn.
Stakkars Shepski gjentok bare samme angrep om og om igjen, nemlig et merkelig lite spark med forbeina (kanskje den egentlig bare prøvde å hoppe opp for å hilse?), og måtte etter hvert se seg slått av sklitaklingen min.
Så ble jeg sendt til ei gate foran en «nachtclub», som jeg antok var i Tyskland. Min første motstander her var Maria, den typiske sexy dama med store bryster og lite tøy. Hun var faktisk ganske effektiv, for mens jeg surret med å ta skjermbilde klarte hun å få inn to slag på meg, og det var nok til å vinne. Faktisk skjedde dette to ganger på rad. Men så kom jeg meg inn i rutinen min igjen, og også hun falt til slutt for min uovervinnelige sklitakling. Morsomt faktum: Hun er blondine i statusbildet, men brunette i spillet.
Med Maria på vei til sykehuset var det Helga sin tur til å prøve seg. Hun var en kjempemessig dominatrix, kledd i rød latexkjole, nettingstrømper og cowboystøvler med ridesporer. Ett slag fra henne tok over halve helsen min. Men jeg spammet sklitaklingen, og slo henne. Mens de tidligere motstanderne trengte å bli slått ut tre ganger, måtte hun bli slått ut fire. Sånn bare for å gjøre lidelsen komplett (hun er jo en dominatrix, tross alt).
Hver kamp har forøvrig en tidsfrist. Når den går ut taper du, uansett hvor mye du leder. Det kombineres fint med fiender som regenererer helse omtrent fortere enn du klarer å gjøre skade.
Miguel ble for tøff
Min banemann ble en tyrefekter ved navn Miguel. Takket være spydet hans, hadde han mye bedre rekkevidde enn meg, og ett slag var nok til å fjerne 75% av helsen min. Sånn utenom at jeg hater tyrefektere over nesten alt annet her i verden, gikk det helt greit å bli slått ut. Så lenge jeg fortsatte å vinne, måtte jeg jo fortsette å spille. Og jeg hatet hvert sekund av spillingen.
Hva mer kan jeg si om Human Killing Machine? Ikke så mye. Det bruker åpenbart veldig få farger, men på skjermbildene ser det sikkert greit ut. Det har ikke mye til animasjoner (altså, hvert angrep består av ett enkelt bilde), så i bevegelse ser det mye dårligere ut. Spillet har faktisk ikke noen gå-animasjon engang, figurene bare «hopper» bortover.
Musikken er halv-okay, men det er bare én låt, som spiller om og om igjen.
Etter denne tragiske opplevelsen har jeg gjort litt research på nettet, og oppdaget at spillet har en egen Wiki-side på et nettsted dedikert til elendige spill. Der fant jeg også ut at det ikke var Tyskland vi dro til i sted, med Red Light-distriktet i Amsterdam. Og at Maria og Helga var prostituerte. Jeg banket altså akkurat opp en hund og to prostituerte. Hva. Er. Dette. For. Noe?
Oppfølger til Street Fighter?
Human Killing Machine skulle faktisk ha vært en oppfølger til datamaskinversjonen av Street Fighter, som ble utviklet av samme selskap. For den seriens skyld er jeg glad for at Capcom ikke gikk med på avtalen. I motsetning til Street Fighter har Human Killing Machine kun støtte for én spiller – noe jeg strengt tatt kunne ha sjekket selv, men jeg tenkte ikke så langt i frustrasjonståka. Uansett er det ganske fantastisk å lansere et spill i denne sjangeren der man ikke engang får lov til å slåss mot en venn.
Et annet gullkorn jeg kom over på nettet er grafikken til sistebossen er korrupt, så man må anta at spilltesterne aldri orket å spille så langt. Ikke at jeg klandrer dem, men det må ha vært en utrivelig overraskelse for de få som faktisk orket å lide seg gjennom hele greia etter å ha kjøpt spillet (jeg syntes så utrolig synd på de som faktisk kjøpte spillet, men de har forhåpentligvis kommet over traumene nå – i motsetning til meg, som fortsatt har dem friskt i minnet).
Med tanke på den smått begredelige grafikken er det forøvrig heller ikke noen overraskelse å høre at spillet har blitt overført nærmest uendret fra Atari ST, skjønt den versjonen har i alle fall en fungerende sisteboss.
– Marginalt bedre enn å få et spark i hodet
Hva sa så CU Amiga selv om spillet de så stolt kunne tilby leserne sine? Vel, i anmeldelsen fra et par år tidligere konkluderte de slik: «Siden HKM er så lett, varer det ikke lenge. Legg til den dårlige grafikken og den grusomme spillbarheten, og vi har et spill som er marginalt mer trivelig enn å få et spark i hodet.»
Karakter? 54%. Så et virkelig spark i hodet ville gitt hva … 43%?
Jau, jau. Sees neste gang!
…
Vent, dere forventer vel ikke at jeg tar opp en video? At jeg lider meg gjennom dette her en gang til, for en video som blir sett av totalt ti mennesker? Aaaaargh!
Heldigvis kom jeg ikke like langt denne gangen, og dere fikk ikke sett Helga engang. Maria viste seg fra en ny side, og tok meg gang etter gang. Jeg fortjente vel det, etter å ha banket henne i sted. Jeg har absolutt ingen intensjon om å noensinne starte dette spillet igjen, så dette er alt dere får (faktisk var det kun på det fjerde forsøket at denne ble tatt opp skikkelig, så dere kan tenke dere hvor gøy den siste timen har vært).