0/10!
Jeg holder som vanlig på med et prosjekt av den tullete typen. Denne gangen spiller jeg alle flipperspillene som ble lansert på Amiga i plattformens kommersielle levetid, i den rekkefølgen de ble lansert (anslagsvis; jeg har ikke eksakt data på alt her). Litt av poenget med serien er å belyse sjangerens utvikling, men jeg håper også at den kan være med å gi et innblikk i hvordan både Amiga-plattformen og spillindustrien selv utviklet seg, fra et litt annet perspektiv enn det vi er vant med.
Hvis du ikke har fått med deg tidligere artikler i serien (stort sett om veldig dårlige spill!), kan du skrolle helt ned i bunnen for lenker. Vi er fortsatt i 1992, og tidligere i år har vi fått det revolusjonerende Pinball Dreams og det nesten skremmende dårlige Soccer Pinball.
Magic Ball
Sukk. Hvis jeg hadde visst hvor mange begredelige spill jeg måtte gjennom, hadde jeg neppe startet denne serien. Jeg har jo en viss snøring på gamle flipperspill på andre plattformer også, for eksempel Commodore 64, så jeg vet jo at det finnes mye bra der ute selv om det ikke nødvendigvis er på Digital Illusions-nivå. Men ikke på Amiga, tydeligvis. Ikke enda, i alle fall.
Magic Ball, da. Et tysk spill utviklet av en kar som heter Andreas Turowski, og gitt ut på det tysktalende markedet av Mac Soft. Turowski er kreditert som utvikler på alle spillene de lagde på Amiga, ser det ut som, så det er mulig han styrte skuta alene. De fleste spillene til Mac Soft ser ut som gratisspill, men de var alle kommersielle. Jeg ser av en anmeldelse hos Amiga Joker at Magic Ball kostet 50 tyske mark, så det var langt fra billig (50 tyske mark var rundt regnet 200 kroner i 1991, altså over 400 kroner med dagens penger om jeg ikke blingser helt).
Dette var samme måned som Amiga Joker anmeldte Pinball Fantasies. Det kostet 90 mark. Hvis noen tenkte de gjorde seg selv en tjeneste med å bruke 50 mark på Magic Ball i stedet for 90 mark på Pinball Fantasies … vel, da var det antakeligvis en bjørnetjeneste av grizzly-typen.
Skjermen blir AMOS-brun
Fordommer er generelt noe vi skal være forsiktige med, men en av mine vekkes umiddelbart når Magic Ball holder på å laste inn. Skjermen blir oransjebrun. Og akkurat den fargen kan i praksis bare bety én ting: Magic Ball er laget i BASIC-varianten AMOS. Dette er nemlig den fargen AMOS farger skjermen med om ikke noe annet er spesifisert (altså typisk før spillet kommer så langt i lastingen at det endrer skjermbilde), og vi så generelt ganske mye av den på Amiga.
For all del, AMOS representerte en inngangsportal for spillutvikling som utvilsomt gagnet både Amiga-verdenen og spillindustrien som helhet. Det gjorde det lett å lage spill med relativt avansert grafikk og lyd. Og det finnes mange gode spill laget i AMOS. Noen skikkelige perler og ekte klassikere, til og med. Men åh, så mye skvip også. Så hver gang jeg ser den brunfargen på skjermen merker jeg at forventningene daler. I akkurat dette tilfellet tenker jeg jo også at AMOS neppe er riktig verktøy for jobben, om man ønsker autentisk ballfysikk og glatte bevegelser. AMOS er kjent for mye, men ikke høy regnehastighet.
Men okay, vi tar det positive først. Magic Ball har mange brett, og presentasjonen er for så vidt fargerik og fin, med animerte detaljer på flere av brettene. Det er faktisk lagt litt arbeid i dette. Ulike brett har til og med ulik bakgrunnsmusikk – altså, det er ikke én låt per brett, men en håndfull som fordeles utover. Spillet har også noen fine innstillingsmuligheter, der du blant annet kan velge hvilke knapper som skal brukes på flipperne. Hendig når man spiller med emulator og tastatur til joystick-kontroll, slik at skyteknappen til den virtuelle joysticken typisk ligger på CTRL.
Ball … «fysikk»?
Oooog, det var det. Magic Ball har den absolutt dårligste ballfysikken i denne serien så langt. Kula kan bevege seg i et begrenset antall retninger … jeg mistenker 16, alt i alt. Og når den skal simulere at den beveger seg i en kurve er det ikke noen gradvis overgang, i stedet flippes bare vinkelen den flytter seg i. Det er helt håpløst. På samme måte er det ikke noen glidende hastighetsoverganger, kula bare hopper fra ett hastighetsnivå til et annet, og forskjellene mellom dem er temmelig store. Og hvis du forventer å kunne bruke flipperne mer presist enn å bare sende kula sanseløst oppover igjen, blir du skuffet.
Hva med brettene, da? Vel, cirka halvparten av dem funket ikke i den versjonen jeg fant, men det er nok ikke spillets skyld. Sannsynligvis var det bare en dårlig versjon. De jeg fikk prøve bruker bare den samme håndfullen ulike mekanismer, så det er bare layouten og grafikken som er forskjellig. Masse greier å treffe, om ballen har lyst, og det er det. Så egentlig var det fint lite behov for så mange brett.
Jeg krysser fingre og tær for at dette spillet aldri faktisk var tilgjengelig i ordentlige spillbutikker, og at bare kun kunne få tak i det via postordre fra Mac Soft. For jeg ser bare for meg den utrøstelige lille poden som hadde ønsket seg Pinball Dreams eller Fantasies i bursdagsgave, og så fikk dette i stedet av en bestemor som så at det var billigere og handlet om sånn noenlunde det samme. Jeg ble litt trist bare av å skrive dette, faktisk. 0/10.
Det positive er at nå er det Digital Illusions’ tur igjen. Yay!
Her kan du se hele denne artikkelserien (listen vil automagisk utvides når vi publiserer nye saker):
