Digital Illusions er tilbake, med nok et kremspill av klassikerdimensjoner.
Jeg holder som vanlig på med et prosjekt av den tullete typen. Denne gangen spiller jeg alle flipperspillene som ble lansert på Amiga i plattformens kommersielle levetid, i den rekkefølgen de ble lansert (anslagsvis; jeg har ikke eksakt data på alt her). Litt av poenget med serien er å belyse sjangerens utvikling, men jeg håper også at den kan være med å gi et innblikk i hvordan både Amiga-plattformen og spillindustrien selv utviklet seg, fra et litt annet perspektiv enn det vi er vant med.
Hvis du ikke har fått med deg tidligere artikler i serien, kan du skrolle helt ned i bunnen for lenker. Vi er fortsatt i 1992, og tidligere i år har vi fått det revolusjonerende Pinball Dreams, det nesten skremmende dårlige Soccer Pinball og det utrolig nok enda dårligere Magic Ball.
Pinball Fantasies
Selv om Pinball Dreams for all del fikk solide karakterer av Amiga-pressen, virker det generelt ikke som de var klare for de helt store superlativene. Kanskje det var sjangeren som temmet entusiasmen litt, eller kanskje spillets opphav i de svenske skoger gjorde det litt mindre sexy enn hva enn Bitmap Brothers og Sensible Software holdt på med? Jeg vet ikke, men jeg er litt overrasket. Ikke bare var spillet verdens desidert beste flipperspillsimulator og sånn sett en aldri så liten revolusjon, men det var – og er fortsatt – enormt gøy.
Samtidig er det åpenbart at spillkjøperne elsket spillet, for de sendte det rett inn på topplistene med samme kraft som en utrent flipperspiller bruker på å skyte ut kula på et ekte flipperspill. Maksimal, altså.
Digital Illusions og utgiver 21st Century Entertainment skjønte derfor åpenbart at de måtte smi mens jernet var varmt. Her gjaldt det å få ut en oppfølger så fort som svint, og det klarte de også. Der Pinball Dreams ble sluppet i mars 1992, ser det ut som de første kopiene av Pinball Fantasies ankom butikkene allerede i oktober samme år!
Forutsigbart nok betyr det at spillet ikke representerer noe kjempehopp fremover for serien eller sjangeren, og ærlig talt er det faktisk ikke langt unna ekspansjonspakke-nivå. Den mest merkbare forskjellen er at det simulerte displayet har tatt steget inn på nittitallet; mens Pinball Dreams simulerte et segmentert display (med fjorten segmenter), ikke helt ulikt det vi fant på åttitallets klokkeradioer, er det et fullt LED-display her. Det utnyttes ikke like godt som i virkelighetens toppspill fra samme tid, men er definitivt mer livlig enn det i forgjengeren.
Ellers er kanskje ballfysikken litt bedre, men vi har fortsatt ikke multiball. Ball save er implementert, men det er verdens strengeste ball save og jeg tror faktisk ikke den er mulig å trigge på et av brettene da den krever at du scorer null poeng. Det er også mulig å få ekstraball etter «game over», hvis du har litt flaks med tallene som dukker opp i displayet. Ellers? Jeg har spilt en god del timer nå, og jeg klarer ikke å finne så mye direkte nytt.
Fire flotte brett
Det lave antallet nyvinninger betyr ikke at jeg ikke har kost meg stort med Pinball Fantasies i de siste ukene. De fire brettene som er inkludert – Partyland, Speed Devils, Billion Dollar Game Show og Stones ‘n Bones – er alle skikkelig gøy å spille. De er generelt også dypere enn brettene i Dreams, utenom kanskje Nightmare, og føles også mye mer moderne. Alle unntatt Stones ‘n Bones har tre flippere, alle har ordentlige «skill shots» som du kan prøve å oppnå, og alle har ulike sekvenser med genuint interessante ting som du må oppnå for å etter hvert aktivere en spesialmodus.
Det begynner med Partyland, et brett med et tivoli/sirkustema. Dette er et ordentlig gøy brett, som hadde vært en skikkelig gøy flipperspillmaskin i virkeligheten. Det er en relativt lav terskel for moro og poeng her, skjønt du skal jobbe litt for å aktivere spesialmodusen som er mer eller mindre nødvendig for å sette ny toppscore, og det krever at du gjør litt av alt for å virkelig lykkes. Det jeg ikke er så begeistret for er arkaden, der belønningen trekkes tilfeldig fra et utvalg. Ah, og det har et litt plagsomt plassert åpning som er for lett å treffe uten å ville det og resulterer i en etter hvert sabla irriterende kvakkelyd siden du typisk ikke har oppnådd det du skal for å få poeng der.
Neste brett er Speed Devils, med sitt biltema. Dette er kanskje det jeg er mest lunken til. Jeg sliter litt med å få progresjon her. Men igjen er det åpenbart et forseggjort brett, med flere ting du kan bygge opp underveis.
Så har vi Billion Dollar Game Show, som jeg tipper skaper delte meninger. Her er det nemlig veldig lett å spille og spille og spille uten at du føler du oppnår noe som helst, fordi det krever at du gjør veldig spesifikke ting i riktig rekkefølge. Få av rampene eller målene gir spesielt mye poeng i seg selv, det de gjør er å aktivere andre ramper og mål – ofte i en begrenset periode – og så må du treffe disse igjen for å faktisk cashe inn poeng. Så det krever at du legger merke til hva som skjer underveis, og får med deg hva som resulterer i hva.
Men samtidig er det mye dybde her, og det føles litt som å «levle opp» som spiller når du begynner å mestre det. Absolutt spillets minst nybegynnervennlige brett, men også et av de beste.
Det er kanskje Stones ‘n Bones som er favoritten min, litt som Nightmare var det i originalen. Dette brettet er mye snillere når det kommer til å belønne deg for å gjøre «tilfeldige» ting enn Billion Dollar Game Show, men samtidig har det mye av den samme dybden og det gjelder fortsatt å være veldig oppmerksom på hvilke lamper som begynner å lyse når. Kjempegøy – og jeg er kanskje også litt purist, for det gjør meg definitivt ikke noe at dette brettet kun har to flippere. Det eneste som plager meg er at det har et mål som heter The Vault, som skyter ballen ut igjen på en måte som veldig ofte skaper trøbbel.
Kjempegøy!
Pinball Fantasies er kjempegøy. Designmessig føles det mye mer moderne enn Pinball Dreams, og det har dybde nok til å holde på oppmerksomheten i evigheter. Grafikken har også tatt et steg fremover, blant annet med sjakkbrettmønstre som skaper illusjonen av delvis gjennomsiktige ramper.
Presentasjonen er generelt på topp, med herlige og distinkte brett fulle av kul kunst og flotte detaljer. Veldig troverdige, også. Hvert brett har egne lydeffekter og bakgrunnsmusikk (både for når du spiller, når du er i «attract mode» og når du har aktivert spesialmodus), og rikdommen her er uvanlig høy for et diskettbasert Amiga-spill. Det betyr enormt mye for stemningen og opplevelsen. Musikken er også episk god.
Om jeg skal kritisere noe med det generelle designet, må det være at det kanskje er litt for fokusert på at du skal jobbe deg frem til disse supermodusene, for det er først da poengene virkelig renner inn. Ikke helt urealistisk, kanskje, men jeg liker det når flipperspill har litt ulike ting å jobbe mot der du kan oppnå like mye suksess med én strategi som en annen. Mangelen på multiball er jo også litt trist, men på tross av det byr spillet på de mest autentiske og moderne (etter datidens standard) flipperspillbrettene til nå.
Jeg gir dette 9/10, tenker jeg. Det er bedre enn sin forgjenger, altså dritbra, men sett med moderne øyne burde det kanskje heller vært en ekspansjon enn en oppfølger. Sammen med Pinball Dreams er dette et obligatorisk spill om du vil utforske Amiga-plattformens spillbibliotek. Og på samme måte som med forgjengeren, må du gi det litt tid og helst fokusere på ett og ett brett for å avdekke dybden og la spillet sette klørne i deg. Slik er flipperspill.
Amiga-bladene var også mer positive til spillet enn til forgjengeren, sånn generelt, men 65% fra CU Amiga og klaging over at spillbrettene ikke var små nok til å dekke én skjerm og at spillet ikke rappet kjente samples fra TV-programmer og slikt? Fnis.
AGA-versjonen
Det hører forresten med til historien at Pinball Fantasies fikk en egen versjon for Amiga-maskiner med AGA-grafikk, altså Amiga 1200 og Amiga 4000. Den har betydelig flere farger, skjønt det handler stort sett om fancy overganger og slikt utenfor hovedkunsten på spillbrettene. For de store motivene er det gjort mye mindre med. Jeg antar den har samme grafikk som PC-versjonen i VGA-modus.
Det jeg stusser litt på med de versjonene av AGA-utgaven jeg har funnet, er at det ser ut som den kule introsekvensen og menyene har blitt fjernet, sammen med den glimrende tittelmelodien. Så det er litt sånn «gode nyheter og dårlige nyheter» her, og jeg tror jeg ville følt meg litt snytt om jeg hadde kjøpt den. Dere må gjerne rope ut hvis jeg tar feil her. Samtidig må jeg jo innrømme at siden jeg har pirat-tilgang på begge var det AGA-versjonen jeg etter hvert begynte å velge, nettopp fordi den hoppet over introen slik at jeg kom rett inn i spillingen…
Her er noen bilder fra AGA-versjonen:
Her kan du se hele denne artikkelserien (listen vil automagisk utvides når vi publiserer nye saker):
