Joachims ti Commodore 64-favoritter

Kjenner du noen av disse?

Denne artikkelen er en del av en serie med personlige topplister for ulike plattformer. Fra før av har vi:

• Terje Høibacks ti PlayStation-favoritter
• Jørgen Kirksæthers ti Amiga-favoritter
• Tomas Kristiansens ti Commodore 64-favoritter

For mitt første bidrag til serien må vi tilbake til Commodore 64, plattformen jeg aldri klarer å holde kjeft om (beklager!). Listen min er egentlig ganske forutsigbar, og jeg skulle ønske den var litt mer spennende. Spesielt skulle jeg ønske jeg hadde fått fatt i flere «store» spill mens jeg hadde Commodore 64 som hovedplattform. Tenk om jeg for eksempel hadde oppdaget Maniac Mansion, og blitt klar over den fantastiske eventyrspillsjangeren allerede den gangen!

Jeg snakker dessuten ofte varmt om hvor bredt spillutvalg det var på Commodore 64, og hvordan den sammen med Apple II var den viktigste arenaen for rollespill, simulatorer og strategispill før PC-en tok over den rollen mot slutten av åttitallet; veldig mye av det vi tenker på klassiske PC-sjangere vokste seg store på Commodore 64 først. Men har jeg noen rollespill, simulatorer eller strategispill i min liste? Nei.

Kanskje noen av disse sjangerne hadde blitt representert hvis jeg la mer vekt på spill jeg har fått øynene opp for i nyere tid. Men fokuset her er stort sett på klassikerne jeg koste meg med på åtti- og nittitallet, og jeg har bevisst utelatt et par spill som kom på denne siden av tusenårsskiftet og ville blandet seg inn (Knight ‘n Grail og Millie & Molly, for eksempel).

Jeg har all respekt og takknemlighet for de som holder Commodore 64 i live som spillplattform i dag, men kom frem til at det ville være urettferdig mot de gamle spillene å blande inn utgivelser laget med 20-40 års ekstra kollektiv erfaring med spilldesign og moderne utviklersystemer. Å kutte ned til ti spill fra åtti- og nittitallet er vanskelig nok i utgangspunktet.

Ok, nok babbel. Her er listen. Den er ikke nummerert, og egentlig tror jeg ikke rekkefølgen betyr noe annet enn at jo tidligere et spill er på listen, jo mer selvsagt var det at det skulle bli med.

Stix

Qix-klonen Stix ble en umiddelbar favoritt da jeg fant spillet på min første piratkopierte Turbo Tape-kassett noensinne. Det er et godt eksempel på hvordan et enkelt konsept og minst like enkel grafikk kan resultere i glimrende moro, og selv om spillet «bare» er en klone, er det så finslipt at jeg ikke tror originalen er bedre. Man kan ofte fantasere seg frem til måter å gjøre ulike spill bedre på, men i dette tilfellet tror jeg knapt det finnes noen tillegg som ikke ville gjort Stix til et dårligere spill, på samme måte som jeg ikke ser for meg at det kunne blitt bedre av å fjerne noe. Det er faktisk bare én justering jeg ville gjort om jeg kunne, nemlig å gjøre «spillfiguren» usårbar i et sekund eller to etter at man har mistet et liv.

Konseptet er av den typen som er enkelt å skjønne, men vanskelig å beskrive. Jeg skal ikke prøve her, utover å si at det handler om å gjerde inne minst 75% av skjermarealet mens man unngår å bli kverket av «stix», en levende samling streker som beveger seg på en halvtilfeldig og ofte overraskende fascinerende måte rundt i spillmiljøet. For en ekstra utfordring kan man prøve å lage abstrakte kunstverk i prosessen. Jeg tror aldri det vil komme noe tidspunkt i livet mitt der jeg ikke er klar for en runde med Stix om sjansen skulle by seg, og det er ikke bare meg som liker det. Det er også et av svært få spill min far er glad i, noe som gjør barndomsminnene fra spillet ekstra verdifulle.

• Gode, gamle spill: Stix

Leaderboard Golf

Jeg har absolutt ingen interesse for golf i virkeligheten, og har heller aldri hatt det. Golfspill har imidlertid alltid fascinert meg, og av alle golfspillene jeg har spilt i årenes løp er Leaderboard Golf-serien den som best balanserer tilgjengelighet og moro med realisme og krav til spilleren. Det første Leaderboard-spillet var med å legge grunnlaget for golfspillsjangeren, og det siste – World Class Leaderboard – har egentlig alt et golfspill trenger utenom høydeforskjeller på selve banene. Og det er aldri noe jeg har savnet.

Da jeg spilte Leaderboard Golf i gode, gamle dager var det riktignok bare ett av mange spill jeg likte ganske godt – mye på grunn av det som den gangen var ganske imponerende grafikk – men det har merkelig nok fått en helt ny plass i livet mitt i nyere tid. Takket være TheC64 har det blitt mange lystige kvelder i godt lag og med Commodore 64-spill på skjermen, og sammen med Epyx’ sportsspill er det som regel en eller annen variant av Leaderboard Golf det har gått i. De ulike vanskelighetsgradene gjør at alle har det gøy, og om ballen havner i vannet fem ganger på rad er det bare moro. For de andre, i alle fall.

• Tilbakeblikk: Leaderboard Golf

Jeg jukser litt, med to-spill-i-en her. Leaderboard Golf til venstre, og World Class Leaderboard til høyre:

Bubble Bobble

Det sukkersøte plattformspillet Bubble Bobble var et av tre spill jeg fikk med min Commodore 64 da jeg kjøpte den i Sverige, og jeg har mange ganger tenkt på hvor utrolig heldig jeg var da ekspeditøren plukket ut det som så ut til å være tre tilfeldige spill fra hyllene og valgte akkurat disse. For med dette fantastiske spillet fikk jeg den best tenkelige starten på livet med Commodore 64. Bubble Bobble stammer opprinnelig fra arkadehallene, og det varierte stort hvor gode hjemmeversjonene av klassiske arkadespill var. Men dette er gull. Det er trofast mot arkadeoriginalen, og noen av de endringene og forenklingene spillet fikk tror jeg faktisk er med på å gjøre det litt bedre (jeg liker fortsatt ikke hvordan boblene dytter deg rundt i arkadeversjonen).

Bubble Bobble er ikke bare et av maskinens absolutt gøyeste plattformspill, men grafikken og lyden er nærmest perfekt. Spillet har genuint minneverdige brett som man kan spille om og om igjen, fiendene er herlige og varierte, og musikken er jo legendarisk. Det eneste jeg har problem med er at vanskelighetsgraden blir litt vel høy etter hvert, men da hjelper det selvsagt å være to.

• Gode, gamle spill: Bubble Bobble

BC’s Quest for Tires

Det er så mange fantastiske spill jeg kunne puttet i denne lista, at det nesten føles litt galt å legge inn dette superenkle actionspillet fra 1983. Men jeg elsker BC’s Quest for Tires. Det tar bare noen minutter å fullføre, men det pakker enormt mye moro inn i de minuttene, og er i tillegg et av plattformens mest sjarmerende spill. Du styrer tegneseriefiguren BC på etthjulssykkelen din, og poenget er å hoppe og dukke unna hindringer mens skjermen skroller mot høyre. Målet for det hele er å redde din kjære, som av en eller annen grunn har blitt fanget av en dinosaur.

Siden BC’s Quest er såpass kort, var det et av svært få Commodore 64-spill jeg faktisk klarte å fullføre uten juks. Og det et spill som alltid funker å spille. Jeg kunne tatt en runde med det nå, om jeg ville, og det ville gitt meg fem-ti underholdende minutter. BC’s Quest for Tires er forresten også et av mange Commodore 64-spill jeg kan «høre» når jeg tenker på det. Alle lydeffektene i hele spillet er perfekt gjengitt i hodet mitt.

• Tilbakeblikk: BC’s Quest for Tires

California Games

Dette får bli representanten for alle Games-spillene til Epyx. Jeg har varme følelser for alle sammen, og hadde jeg vært i et annet humør kunne jeg fort byttet ut California Games med Winter Games (skiskyting <3) eller World Games (vektløfting, tønnehopping og stuping!). Men jeg tror jeg liker California Games best. Det har noen skikkelig gode øvelser, fantastisk presentasjon full av detaljer, og direkte herlig grafikk og musikk (inkludert et svært tidlig eksempel på en lisensiert låt). California Games var forøvrig også et av spillene jeg fikk med Commodore 64-maskinen min – igjen, jeg var skikkelig heldig – og et av spillene som fortsatt ser rikelig med spilletid takket være The64.

Det som kjennetegner California Games og andre gode spill i denne sjangeren med sportsspill er at de individuelle øvelsene er såpass intrikate at de for så vidt kunne fungert som selvstendige spill med litt justeringer, samtidig som de er såpass enkle å sette seg inn i at man ikke trenger haugevis av øvelse for å kunne ha det gøy. Ah, og det å spille dem er ikke en risikosport for verken håndledd eller joysticker, noe vi dessverre så alt for mye av i sjangeren. Hva er favorittspillene, lurer du helt garantert på? Jeg tror jeg går for surfing og foot bag i dag.

• Tilbakeblikk: California Games

Ghosts ‘n Goblins

Hvis du setter et bilde av arkadespillet Ghosts ‘n Goblins ved siden av Commodore 64-spillet Ghosts ‘n Goblins, flirer du kanskje lett over den enorme forskjellen på de to utgavene. Dette er ikke Bubble Bobble, for å si det slik. Men selv om Elite måtte gjøre svært store forenklinger for å få det legendariske Capcom-spillet inn på en Commodore 64, er resultatet faktisk svært spillbart og ordentlig stemningsfullt. I tillegg har det hva jeg fortsatt vil regne som en av de aller beste låtene laget for noe spill, noensinne.

Det jeg liker best med Ghosts ‘n Goblins er hvor mye variasjon det har. Vi starter på en dyster kirkegård med zombier og svære ravner, før vi må bekjempe en skrikende demon, hoppe over ei elv og navigere oss gjennom en skummel skog voktet av en gigantisk kjempe. Deretter må vi hoppe rundt på skumle tårn, komme oss helskinnet gjennom en spøkelsesby og … vel, det var vel omtrent så langt som dette jeg kom uten juks. Men det virket genuint som spillet hadde noe nytt rundt hvert eneste hjørne, og jeg elsket opplevelsen av å aldri vite hva som ville møte meg om jeg bare klarte å overleve litt lenger. I tillegg er Ghosts ‘n Goblins simpelthen veldig gøy å spille, og det teller jo litt, det også.

• Tilbakeblikk: Ghosts ‘n Goblins

Pitstop 2

Jeg skrev innledningsvis at jeg ikke har noen simulatorspill på lista. Det har jeg heller ikke, men det var like før jeg puttet Revs+ inn. Det er en spektakulært imponerende racingsimulator, som garantert hadde vært inkludert om jeg bare hadde hatt vett nok til å sette meg inn i den i gamle dager. Men nå er det litt for sent, for i motsetning til for eksempel Leaderboard Golf som jeg genuint mener er gøyere å spille enn de fleste moderne golfspillene jeg har spilt, er Revs+ så likt moderne racingsimulatorer at det å spille det i dag egentlig ikke har så mye for seg. Det gjør det samme som dem, bare med begrensningene til 40 år gammel teknologi (og ja, at et spill som i utgangspunktet stammer fra 1985 er for likt et spill fra 2022 må så absolutt leses som skryt, selv om det ikke hjelper Revs+ inn på lista).

Pitstop 2 er ikke noen simulator, men det er et bilspill jeg spilte mye, og det er fortsatt ganske gøy hvis man er i rett modus. Det har delt skjerm uansett om du spiller alene eller med en venn, for fokuset her er ikke å kjøre mot klokken men en motstander. Det har også en ganske kul og overraskende taktisk pitstopsekvens der du styrer crewet direkte, og må selv skifte de dekkene du føler trenger å skiftes og putte på så mye drivstoff du føler du trenger på tanken. Den kan få mye å si for resultatet om du spiller med noen som ellers er omtrent like raske som deg. I tillegg føles kjøringen solid, og er mye mer tilgivende enn i mange andre slike spill, der man hadde en tendens til å eksplodere bare man kom borti et gresstrå.

• Tilbakeblikk: Pitstop II

West Bank

Her har vi et av de spillene jeg er litt usikker på. Jeg liker det, men liker jeg det mer enn et titalls andre spill som kunne vært på lista? Slikt nytter det ikke å henge seg opp i, så: West Bank er en klone av arkadespillet Bank Panic. Jeg har aldri spilt Bank Panic, men West Bank er jeg veldig glad i. Konseptet er enkelt: Du er en vakt i en bank i ville vesten. Foran deg har du tre dører, der kundene kommer inn med innskudd. Men det kan også komme inn bankranere, og enkelte av kundene kan det også lønne seg å følge godt med på for de kan ha mer enn bare gullmynter i lommene. Livet er billig i den ville vesten, så med en gang noen trekker revolveren er det bare å fyre av.

Spillet er litt mer komplisert enn som så, for eksempel ved at du må flytte deg rundt for å få dekket alle dørene, men West Bank er i bunn og grunn et av disse Commodore 64-spillene som ikke prøver på noe avansert, og i stedet gjør alt det gjør veldig bra. Presentasjonen er dessuten glimrende, med store figurer som kunne vært tatt rett ut fra en tegneserie, og selv om musikken er enkel har den en tendens til å boble opp nå og da, og sette seg på hjernen. Jeg har den der nå, faktisk. Og det går helt greit.

• Tilbakeblikk: High Noon (ikke West Bank, men la gå)

Impossible Mission

Impossible Mission har ingen musikk som kan sette seg på hjernen, men det har massevis av lydeffekter. Og jeg kan høre dem bare jeg leser spillnavnet. Roboter som rumler og skyter elektrisitet (tett fulgt av lyden av spillfiguren som går i oppløsning), heiser som går opp og ned, og selvsagt hovedfienden, Elvin Atombender, som snakker. «Another visitor. Stay a while. Stay forever!» Wow.

Men Impossible Mission har mer enn bare et rikt lydbilde å skilte med. Denne fascinerende kombinasjonen av plattformspill og hjernetrimspill er overraskende intelligent, med smarte utfordringer som virkelig tvinger deg til å planlegge. Impossible Mission er dessuten gøy å spille om og om igjen takket være det vi i dag ville kalle for «roguelite»-elementer der spillet stokker om på både rom og utfordringer hver gang du spiller. Spillet var nok litt for smart for mini-meg, men jeg elsket å utforske det, og det sluttet aldri å fascinere.

• Ikke kjøp Impossible Mission på Steam (gjelder fortsatt)

Out Run

Ahahah! Nå har vi kommet til siste spill på lista, og så velger jeg dette. Ikke bare er Out Run på Commodore 64 en blek kopi av arkadeoriginalen, men den piratversjonen jeg hadde manglet store deler av det innholdet vi Commodore 64-eiere faktisk fikk om vi kjøpte spillet i butikken. Likevel forelsket jeg meg fullstendig i dette bilspillet, og jeg spilte gjennom det gang på gang (typisk med evig tid aktivert, for spillet var jo cracket og «trainet», og på den tiden var min spillfilosofi at hvis det gikk an å jukse, skulle jeg jukse).

Men altså, jeg testet Out Run akkurat nå. Og det var fortsatt gøy å spille. Skjermbildet hakker litt, men de tingene som trenger å gå silkeglatt, går silkeglatt. Kontrollene sitter som støpt, og bilen lystrer nøyaktig. Detaljnivået er kraftig redusert fra arkadeversjonen, men hvert «brett» har likevel sin egen stil. Og selv om vi ikke får alle tre låtene fra arkadeversjonen er de to beste med, og SID-versjonene er fabelaktige. Så, okay, hvis jeg forsøker meg på en slags objektiv rangering av Commodore 64-spillene jeg liker, fortjener egentlig ikke Out Run å være med på lista. Men tilfeldighetene ville ha det til at det ble en barndomsfavoritt, og det er fortsatt et spill jeg kan ha det gøy med.

• Tilbakeblikk: Out Run

Så da er vi i mål. Jeg forventer selvsagt at jeg i det øyeblikket jeg publiserer denne artikkelen kommer på minst tre spill som ville dyttet noen av de jeg har her ut av lista, men det får bare være.