Denne gangen skal en haug av eventyrspill gjøre opp.

I denne serien med artikler vil Retrogamingpappa forsøke å kåre tidenes beste Amiga-spill, med deres hjelp. Vi kjører fotballcup-prinsippet, der to og to spill møtes til dyst. Eller, okay, dette har sklidd litt ut, og det er nå fullt kaos på banene. Men kun ett lag/spill går videre, og det er deres stemmer som avgjør hvilket. Slik fortsetter det helt til vi sitter igjen med én vinner til slutt. Les mer om konseptet her.

Reglene er enkle: 64 runder, cupoppsett der hver “kamp” består av to spill (det kan nok bli flere i enkelte runder) som går i duell. Vinner blir kåret ved hjelp av en avstemning. Når alle lag har spilt første runde, blir det trekning på neste runde. Husk å stemme med hjertet og ikke med hodet, da en del av disse spillene trives best i hodet.

Denne enheten er klar for en postlegging

Påstander som blir kastet ut er sjeldent eller aldri faktasjekket. Men det er jo også slik i dagens mediebilde, så sånn sett følger jo Retrogamingpappa med i tiden.

Nok en gang en presisering: Dette er ikke et forsøk på en grundig anmeldelse av alle spill, mer en kjærlig realitetsorientering.

Du kan vinne en TheA500 Mini!

For å få sjansen til å vinne mini-Amigaen må du fylle ut dette skjemaet, og fortelle hvilket spill du syntes bør vinne hele cupen. Dersom forslaget ditt vinner, blir du med i trekningen.

Runde 49: Hero’s Quest: So You Want To Be A Hero vs Lure of the Temptress vs Hugo

Hero’s Quest: So You Want To Be A Hero (Lars)

Også kjent som “Quest for Glory 1”, var Hero’s Quest en av godbitene for oss som var RP-fans på slutten av åttitallet. Det kom først ut i EGA-versjon, som senere ble nedgradert til en point’n’click variant, riktignok med VGA, men vi som likte å bruke det utemmede interfacet til et tastatur for å få fremdrift i spillet, syns point’n’click var noe uttøy. Bedre å kunne skrive nøyaktig hva man ville, selv om man ble avvist av AI 80% av gangene.

“Pet cat” <Never heard of a cat before>
“Pet pussy” <Watch it, young man!>
“Pet Kitty” <Aaaah, you meant Kitty, the pussy cat? Sure, you’re petting it!>

Som en liten fotnote skal det sies at Sierra hadde litt god humor lagt inn for de som var i målgruppen, ikke bare i Larry-spillene (som tok helt av), men også andre spill hadde noen fiffige påskeegg innimellom, som vi slumpet til å støte på en gang i blant.

Spillmessig var Hero’s Quest bra, og hadde noen forlokkende quests man måtte klare å løse. Hvem husker ikke Baba Yaga’s Hut? Jeg er ikke helt sikker på det jeg skal fortelle nå, men jeg mener å huske at jeg hadde fått en diger konvolutt i posten en dag, som inneholdt både HQ1, QFG2 (ser du hvor forvirrende det er når en spillserie endrer navn allerede på andre utgivelse?) og Conquests of Camelot, så jeg heiv meg på BMX’en og sykla gjennom skauen og ned til Stian.

Vi begynte med HQ1, men ble stående fast utenfor hytta til Baba Yaga. Ikke sjans. Kom ikke videre. Stor frustrasjon, og vi prøvde Conquests of Camelot litt. Skuffelse. Hva gjør vi nå liksom? Føles jo feil å begynne med toer’n før man har utforska ener’n ferdig. Så, takk og lov, ropes det fra etasjen under. Mora til Stian. Pause! Vafler. Kakao. Og mora til Stian. Deilig! Altså, deilig med en pause, med mora til Stian. Etter timesvis med frustrasjon over de uløselige nøttene til Sierra, kan det innimellom være ekstremt forløsende å få servert kakao av en dame på høyden av sin tid, og da snakker jeg om åttitallet! Etter fire vaffelhjerter, noen oppmuntrende vise ord, så fikk vi hytta til Baba opp i fart, og vi kom oss inn og fikk snakka med heksa! Ett steg videre på veien mot triumf!

Men, gud hjelpe oss hvor langt det var igjen. Det er ingenting å si på hvor mye gameplay Sierra klarte å skvise inn på noen disketter på den tiden ihvertfall. Vandre rundt, fram og tilbake, på en endeløs jakt etter moro. Heldigvis kom man over moro underveis, på uante steder, blant annet på kjøkkenet til mora til Stian, men også i skogen litt øst for byen:

Tror nesten jeg må oppsummere her jeg, for jeg vet ikke helt hvor denne anmeldelsen er på vei nå, men kort fortalt så var vel egentlig HQ1 innledningen til noe som skulle bli enormt mye større. I HQ2, aka QFG2, så var man plutselig i eksotiske land og fikk løpe i timesvis rundt i trange smug uten retningssans, men samtidig fikk man se magedansere og slangetemmere, så man kan trygt si at eventyrlysten og fantasien fikk næring gjennom disse utvidelsene. Terningkast? Fire sopp.

Hero’s Quest: So You Want To Be A Hero

Vi har et større tilbakeblikk på Quest for Glory!
Og en mindre artikkel om et av stedene i spillet.

Lure of the Temptress (Terje)

Lure of the Temtress — Lure of the Temptress

Lure of the Temptress er Revolution Software sitt aller første spill, og introduserte noen nyvinninger til eventyrsjangeren. Alle rollefigurene i spillet levde sitt eget liv uavhengig av spilleren, og ruslet rundt og foretok seg dagligdagse ting. Revolution kalte dette systemet for Virtual Theatre, og det ble brukt i deres fremtidige titler også. Så når man først har kommet seg ut av fangehullet man våkner opp i, befinner man seg i en ganske så levende landsby der alle går og gjør mer eller mindre fornuftige ting, i stedet for å stå og vente på at spilleren skal interagere med dem. Dette var en såpass stor revolusjon (heh) i spillverden at da Bethesda brukte samme idéen 14 år senere og kalte den Radiant AI, så var de også ekstremt stolte av «nyvinningen».

Bakgrunnen for Lure of the Temptress er at den gode kongen er blitt drept av denne heksa, som like godt har tatt over makta og styrer med jernhånd ved hjelp av noen beist kalt Skorl, men som jeg syntes minte mest om grumlingene fra bompibjørnene da jeg spilte det. I dag ser jeg ikke helt hvorfor jeg tenkte det, men så er jeg vel ikke like fantasifull av meg lenger.
Så man vil helst ha rydda denne heksa av veien. Og i dette virtuelle teateret til Revolution involverer det å nettopp interagere med flere av sidekarakterene i denne landsbyen. Også dette kunne være mer avansert enn å bare pumpe dem for informasjon som i andre spill, man kunne be noen utføre ganske spesifikke ting for seg blant annet.

Spillet høstet mye ros hos kritikerne, særlig for å være et studio sin første utgivelse. De likte dette nye systemet som føltes friskt i en allerede smått stagnerende sjanger. Det hjalp også at det hele så veldig lekkert ut, med mye fin pikselgrafikk. De likte også at spilleren ikke kunne låse seg fast i et blindspor, og at gåtene var for det meste ganske logiske. Om noe så kritiserte de det for å være litt kort.

I dag føler jeg at det kanskje ikke har holdt seg like godt. Det er litt frustrerende å stadig ikke finne personen du trenger, og noen ganger må man bare være på rett sted til rett tid. Men jeg husker at jeg koste meg med spillet i gamle dager, det var og er fortsatt et pent og logisk eventyrspill. Det solgte også i bøtter og spann, nok til at Revolution fikk etablert seg solid nok til å komme med et par mer legendariske titler i etterkant.

Lure of the Temptress

Hugo

Retrogamingpappa hadde egentlig ingen intensjoner om å spille dette spillet. Men det kan være gøy for deg å huske at dette også var et spill man kunne spille direkte på TV2, via telefonen din dersom du ble valgt ut som den heldige.

Runde 50: Kings Quest 3 VS Kings Quest 6 vs Flight of the Amazon Queen

King’s Quest III: To Heir is Human (Lars)

Tenker du at dagens unge har det kjipt siden hele livet dreier seg om mobil og nettbrett, og at det er synd på dem som blir døpt Timian, Alexandra-Jasmin og det som verre er? At de er fanget på gutte- eller jenterommet i en usosial, isolert tilstand mens livet sklir forbi..?

Vel, ting kunne vært verre! Tenk å være 17 år, hete Gwydion, være fanget i et slott av en tvilsom trollmann, og den eneste underholdninga du har er en katt du kan denge med et kosteskaft! Vel, tiden er inne for unge Gwydion – nå skal trollmannen bekjempes, verden utforskes, og det trekkfulle gutterommet hvor en rekke andre unggutter har avgått med døden unnslippes (Seriøst! Det står i manualen at trollmannen pleier å kidnappe smågutter helt ned mot ettårs alder, og pga enorm paranoia dreper han de før de fyller atten og bytter de ut med en ny)! Vel, å rømme er lettere sagt enn gjort. I kjent Sierra-stil, er det mange nådeløst vanskelige oppgaver i vente, og enda flere nådeløse måter å dø på. Roberta Williams hadde sans for artige utganger på livet, og save game-muligheten bør benyttes ofte i ethvert Sierra-spill.

Du starter altså opp i slottet til trollmannen, og når han bestemmer seg for å trylle seg ned til byen for å shoppe ny outfit eller gå på pub, har du tid for deg selv til å samle sammen ting du vil trenge for å rømme. Det å samle ting du finner ved å rote rundt i skjermbilder er ikke ulikt King’s Quest og King’s Quest II, men King’s Quest III tar det til et nytt nivå. Nå må du nemlig ned i den hemmelige kjelleren for å lage diverse magiske saker, og formlene til dette finner du her (link). PS, pass deg i trappa, for katta er en hevngjerrig faen som sender deg i døden med et mjau og et stort glis. Det å lage formlene var et sant mareritt for en norsk tiåring som knapt hadde begynt med engelsk på skolen, for formlene i manualen var skrevet med skjønnskrift som var så uleselig at det sikkert var gjort med hensikt for å involvere eldre familiemedlemmer i det amerikanske segmentet. “Oh, how cute Howard, Lil’ Gary is making a magic essence for becoming an eagle!”.

Uansett, det er hard jobbing for å få laget formlene, og man må ned fra fjellet for å utforske landet og finne greier der nede også. Hvis man overlever den hasardiøse turen ned fra fjellet, møter man et herlig landskap. Der lusker det, som vanlig i King’s Quest-serien, diverse figurer fra sagn og eventyr, og de fleste er på et eller annet vis ute etter å ta livet av deg.

Å spille det da det kom ut, betød timesvis med pusling, tegning av kart for å holde rede på hvor man var, restart fordi man hadde gjort noe i feil rekkefølge, restart fordi man hadde glemt å lagre, og masse, masse underholdning, også kjent som selvpining. Men man sto på, for det var lett å identifisere seg med en ensom 17-åring som ville ut på eventyr, og spillet bød på mange gåter og Robertas magiske historier kunne trollbinde enhver gamer!

King’s Quest III: To Heir is Human

Tro om vi har et tilbakeblikk på dette? Ja, det har vi!

King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow (Lars)

King’s Quest, selve fanebæreren til Sierra, med hornmusikk og fanfarer til, var selveste drømmespillet for meg da jeg var yngre. King’s Quest I, II og III inspirerte meg til å lære meg romertall, og til å sysle litt med magi/kjemi på gutterommet, men først og fremst så var de fulle av utfordringer, tankenøtter og en main character det gikk an å identifisere seg med; en ung gutt, temmelig nerdete, og litt for alene, men alltid optimist i sin evige jakt på kjærlighet og rikdom. Jeg var avstandsforelsket i Roberta Williams på grunn av disse spillene, så lenge det varte… Det vil si, helt til hovedpersonen ble byttet ut til en jente med King’s Quest IV!

Jeg var muligens en smule misogynist (eller hva det het den gang) på den tiden, og ble dritsur da de byttet ut til jente-character i firer’n, og for å være ærlig, så tror jeg aldri at jeg har spilt det spillet, for dette var noe helt nytt og uønsket i spillverden for min del. Her er Roberta Williams egne tanker om dette, og vi kan godt si at hun kanskje ikke hadde radaren heeelt ute i norske guttehjem:

I knew the female lead is just fine for women and girls who play the game, but wasn’t sure how it would go over with some of the men. And you know what? It wasn’t as controversial as I expected. However, it was real strange at first designing the game; quite a different point of view. Have the woman die bothered me more than I expected. (Fra Roberta Williams Anthology-manualen, 1996). (Anmelderen er uenig i siste setningen der)

Heldigvis kom Roberta på bedre tanker allerede i King’s Quest V [kremt… -red.], men nå som terapitimen min er over, går vi rett over til King’s Quest VI.

Et av de beste i serien, ifølge noen. Litt mye point’n’click, ifølge andre. Men ihvertfall, en mannlig main character. Takk og lov. Terningkast VI.

King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow

Vi har ikke noe tilbakeblikk på King’s Quest VI enda, men forhåpentligvis får dere et før året er omme. Dere kan imidlertid lese mer om Prinsesse Rosellas eventyr i King’s Quest IV.

Flight of the Amazon Queen

Dette er et spill som kommer bundlet med Amiga Forever:

Amiga Forever er Retrogamingpappas viktigste verktøy når det gjelder å ta skjermbilder.

Joachim har skrevet en anmeldelse av Amiga Forever for noen år siden

Flight of the Amazon Queen er nå gratis

Og her er en smakebit av det Joachim tidligere har skrevet:

Trenger du noe nytt å spille nå som kveldene begynner å bli mørkere og været begynner å bli kjøligere? Da anbefaler jeg et av de mest sommerlige spillene jeg vet om, pek-og-klikk-eventyret Flight of the Amazon Queen.

Eventyr i Amazonas

I Flight of the Amazon Queen følger du piloten Joe King, som leies inn for å fly den vakre skuespillerinnen Faye Russel over Amazonas-jungelen. Uheldigvis går ting galt på veien, og flyet må nødlande i ei elv. Alle overlever imidlertid, og det viser seg i tillegg at den lokale jungelen er full av mer eller mindre hyggelige folk som kan hjelpe.

Problemet er bare den gale vitenskapsmannen, Dr. Frank Ironstein, som også har etablert seg her. Han planlegger nemlig å ta over verden, ved å bruke en mystisk maskin til å forvandle de lokale amasonekrigerne til dinosaurer. Joe King vikles naturligvis inn i det hele, og snart er det opp til ham å sette en stopper for de onde planene til Dr. Ironstein.

Du kan også lese om:

	Lure of the Temptress	Hero’s Quest: So You Want To Be A Hero	King’s Quest III: To Heir is Human	Flight of the Amazon Queen	King’s Quest VI: Heir Today, Gone Tomorrow	Hugo
Første gang utgitt på Amiga	1992	1989	1987	1995	1994	1991
Utgiver	Virgin Games	Sierra On-Line	Sierra On-Line	Renegade	Sierra On-Line
Utvikler	Revolution Software	Sierra	Sierra	Interactive Binary Illusions	Revolution Software
Funker det 30 år senere	Nja?	Ja?	Nei?	Ja?	Tja?